Takk for glemsomheten

Jeg våknet i dag tidlig og tenker at glemsomhet er fantastisk. Det å ikke huske er en fantastisk egenskap. Nå tenker jeg ikke på den sykelige glemsomheten, men på evnen til å legge ting bak seg. Alt skrotet og skrammelet som har hopet seg opp gjennom år. Alt dette dumme vi har sagt og gjort. Det som ikke er noen vits i å ta vare på. Som bare er baggasje som tynger. La det ligge! Det har ingen verdi, ingen annen verdi enn å slavebinde deg til fortiden.

Jeg kjenner en som tar vare på alt det folk hart skrevet til ham, enten det er i brev eller nymotens eposter. All korrespondanse. 'Du sa det,' og 'du skrev det', 'jeg har det svart på hvitt' - og vedkommende vet å bruke det store arkivet han har, når han kan bruke det til sin fordel eller mot noen. Som om mennesker er statiske og ikke forandrer seg eller skifter mening med årene!

Det gjør jeg, og det håper jeg du gjør også. Jeg mener nødvendigvis ikke det samme som det jeg gjorde for 20 år siden, eller 10 eller fem eller for den saks skyld i forrige uke. Heldigvis!

Vi er underveis. Vi modnes. Vi angerer. Og det er så mange faktorer som spiller inn. Ikke minst livet selv. Dette forunderlige livet med alle svingene, motbakkene og utforkjøringene.

Den beste egenskapen ved Gud, ved siden av Hans kjærlighet, er Hans glemsomhet! Det at Han tilgir, og ikke holder gamle synder opp mot oss.

Det finnes en himmelsk 'delete' knapp som sletter alt, og det er ikke mulig å gjenopprette dokumentet. Den heter 'syndernes forlatelse'. Bekjent synd er ukjenkallelig borte. Det hele skyldes Jesu blod.

I dag takker jeg Gud for Hans glemsomhet.