Hvordan forstod de første kristne nattverden og hvordan feiret de sine gudstjenester? Del 3

Urkirken og aposteltiden var preget av et gudstjenesteliv i enkle former. De første kristne kom sammen i hjem hvor det var plass nok til å samle en stor gruppe mennesker, og i leide lokaler. Det fantes ingen kirkebygg eller menighetslokaler. Slik fortsatte det også i den etterapostoliske tid, frem til keiser Konstantin, hvor så mye endres.

Et vitnesbyrd fra denne tiden er ganske illustrende: Det kommer fra et skrift av Minucius Felix, og kalles 'Dialogen Octavius. Dette skriftet stammer sannsynligvis fra 200-tallet og stedet er Rom. Den hedenske motstanderen Caecilius spør hvorfor de kristne ikke har alter og templer. Dette spørsmålet er jo i seg selv interessant, for det må være basert på hans iaktagelse av de første kristnes gudstjenester, så sent som 200 år etter Kristus.

De første kristnes gudstjenester var ikke offentlige. Det var ikke et evangeliserende møte, hvor man inviterte utenforstående. Det var en samling for de døpte, hvor de feiret nattverden og forkynte Guds ord. Dette fikk de utenforstående til å tro at det skjedde mystiske, skammelige ting. De første kristne var å anse som en sekt i vår tids forståelse av ordet.

Men Octavius svarer at selv om de kristne ikke har templer eller et alter, legger de likevel ikke skjul på hvem de tilber:

"Er det ikke bedre å bygge et tempel for ham i vår sjel, å hellige ham en plass i våre hjerter?"

Det er ikke før vi kommer til det tredje århundre, at kristne begynner å bygge kirker, hvor alteret får en mer og mer sentral plass.

Gudstjenestelivet var overhodet ikke tiltrekkende på utenforstående, gansk enkelt fordi de ikke var ment for dem. I midten av det tredje århundre sammenlignet biskop Cyprian av Karthago kirken med 'den lukkede hagen' i Høy 4,12. Selv katekumenene - altså de som gikk i dåpsundervisning - ble sendt vekk før de kristne feiret sine gudstjenester - som bestod av dåp, nattverdfeiring, hellige kyss og undervisning. De kristne var i stor grad det Celius, en kritiker av den tidlige kirken, kalte 'et hemmelig samfunn.'

Så kalte da også de første kristne seg for 'paroikoi', som er det uttrykket apostelen Peter, bruker i 1.Pet 2,11: utlendinger og fremmede, eller 'den fremmede ved siden av.'

Urkirken var en martyrkirke. Nå ble ikke de første kristne forfulgt konstant. Forfølgelsene kom i bølger. Tertullian sa ved en anledning: "Vi er beleiret og angrepet, de holder oss fanget i våre egne hemmelige menigheter."

fortsettes