Takknemlig

Selv om 'heresy-hunters'-gruppen nå får vann på mølla, eller kanskje enda bedre, blod på tann, kjenner jeg disse dagene en så djup takknemlighet for to personer som har formet mitt trosliv og hjulpet meg til å finne et slitesterkt språk for vanskelige sykdomsdager. Jeg tenker på Jean Vanier og Henri Nouwen. Det kan ikke være slik at andre skal bestemme dine egne livsvalg for å unngå at de henger deg ut i sosiale medier eller i seminarer og møter, eller at man må stå inne for alt hva et menneske har sagt eller skrevet, selv om man har fått hjelp fra dem.

Jean Vanier og Henri Nouwen hjalp meg til å finne ømhetens Gud. Til å våge å se og snakke om min egen sårbarhet. Til å bli ærlig med eget levd liv. De hjalp meg til å finne styrke i svakheten og storheten i Gud. De hjalp meg til å bli mer raus, lyttende og undrende. Til å finne befrielsen i at man ikke trenger å mene noe om alt mulig, at vi alle ser stykkevis og delt.

Det er det viktigste som har hendt meg i denne andre halvdelen av livet. I den første halvdelen av livet var det at Jesus fant meg, at jeg ble gift og ble far.

Jeg har så mye å være takknemlig for, og disse to har bidratt til å gjøre livet mitt mer helt. Betyr det at jeg er enig i alt hva de sa og skrev? Det er et enkelt svar på det spørsmålet: Nei.