I dødsskyggens dal

Denne historien grep meg så sterkt at jeg måtte oversette den til norsk. Den er skrevet av Donald Warner Parker. Han arbeider ved et Hospice, et hjem for døende:

"En av de samtalene jeg liker mest med de pasientene jeg besøker handler om de syner de ser. Her om dagen snakket jeg med en gentlemsn som delte med meg at han hadde sett mennesker i rommet, for det meste menn. Han var ikke redd for dem. Det synes som om de hjalp ham til å føle seg mindre alene.

Jeg spurte om han snakket med dem, men han sa at han ikke visste hva han skulle snakke med dem om. Så vi samtalte om hva han kunne spørre dem om. Han spurte om dette betydde at han skulle dø snart. Jeg svarte at 'ja, han var døende, men jeg trodde ikke at de han så representerte noen tidsramme.' Jeg la til at det å være så nær døden tillot ham å være mer bevisst deres nærvær og at de visste det, hvilket var grunnen til at de var der. Det synes å være et akseptabelt svar for ham.

Jeg så ham igjen neste dag
, og han fortalte at han hadde begynt å snakke med dem. De, på sin side, sa ikke et ord, men han følte deres svar. Et av dem var at han var trygg og ikke skulle være redd, noe han takket dem for. så fortsatte han med å fortelle meg at de to hundene hans, som nå var døde, også hadde kommet for å se til ham.

Da rant en tåre nedover hans kinn. Han kunne fortelle at de hadde hoppet opp i senga hans og kroet seg ved siden av ham.

Jeg liker tanken på at når døden nærmer seg vil hunden min Jack kroe seg ved siden av meg."