Gode minner og noen tanker om nasjonal sårbarhet

Det hender jeg tenker på gamledager. Særlig god tid blir det til slikt når man blir sittende innendørs. Da har man slikt å gjøre, og det har vel noe med alder å gjøre. May Sissel og jeg får dagligvarene vi trenger kjørt til døra fra en lokal kolonihandel. Det er ikke fra den butikken vi vanligvis handler, fordi denne ikke tilbyr slik utkjøring. Denne butikken har en annen leverandør av brød. Smaken er annerledes enn det jeg er vant med. Kan ikke si at det faller i min smak. Men det er ikke akkurat verdens undergang.

I min barndom var et to bakerier på det lille tettstedet hvor jeg vokste opp. Tenk det! Når dagligvarebutikken hvor min mor handlet, og som nå bare noen få minutters gange fra vårt hjem, skiftet leverandør av brød - forøvrig den samme leverandøren vi får brød fra nå - begynte hun å kjøpe brød fra de to bakerne på tettstedet vårt: Sverre Sveum og Odd Grindal. Brødene derfra likte vi godt, særlig grislabrød. Det duftet så uendelig godt i de bakeriene. Jeg kan kjenne lukta ennå, og jeg ser for meg de to bakerne, runde, smilende og alltid med en kjapp og god kommentar. Den ene av de sto, Sverre Sveum, skulle jeg senere bli godt kjent med. Han var pinsevenn. Men når jeg vokste opp visste jeg ikke hva en pinsevenn var. Sverre hadde en bror, som jeg ikke husker navnet på, kom alltid hjem til oss ved juletider for å selge kristne julehefter. Livets gang, mener jeg det het. Tanta mi kjøpe alltid disse heftene. Som guttunge leste jeg i dem, og det var nok den aller første kontakten jeg hadde med kristen tro.

Tettstedet hvor jeg vokste opp, Hunndalen, var vel forsynt med disse to bakerne, en slakter, tre-fire dagligvarebutikker, postkontor, lege med mer. Vi klarte oss godt. Mange av de som bodde der arbeidet i Cellulosen eller på Mustad fabrikker. Jeg er vokst opp med sosialdemokrater, kommunister og sosialister.

De lokale bøndene var for oss en egen gruppe. De gjorde våronna, mens arbeiderklassen gikk i 1.mai tog. Jeg var ikke gamle karen da jeg tjente en femøring for å åpne grinda når bonden som bodde et lite stykke unna oss, kom kjørende forbi huset vårt, med sin slunkende nye Volvo PV, eller broren hans, som kom kjørende med hest og kjerre, med to tønner med 'drank', potetskrellavfall, som dyra skulle ha.

Men med årene skulle jeg få økt forståelse for bondens viktige samfunnoppdrag, og de siste ti-tjue årene har jeg virkelig lært å sette pris på og være takknemlig for at vi fremdeles har mennesker som vil skaffe oss vårt daglige brød. Og da kommer vi til selve poenget med det jeg skriver; det er ikke bare mimring.

Med koronaepidemien begynner det kanskje å gå opp for oss betydningen av at Norge er selvforsynt med korn og mel, grønnsaker og kjøtt. Siden 1970 er 112.000 gårder lagt ned i landet vårt. Det er seks gårdsbruk hver eneste dag. Det er Stavanger Aftenblad som har samlet sammen tall fra Statistisk Sentralbyrå, Statens Landbruksforvaltning og Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning som viser dette.

Tallene viser at det totale antall jordbruksbedrifter her i landet er redusert fra 155.000 i 1969 til 46.600 i 2010. Tallet har gått ytterligere ned til 42.700 i 2013. Primærjordbruket sysselsetter i øyeblikket vel 47.000 årsverk. Samtidig produserer hvert gårdbruk mer, men vi har aldri vært så avhengig av å importere fra utlandet som nå. Faktisk er vi i Norge helt avhengig av import for å forsyne befolkningen med nok mat. Den norske selbforsyningsgraden ligger i dag på v\ca 40 prosent.

Norsk landbruksvarehandel viser en sterk negativ handelsbalanse, der importen er langt større enn eksporten. I 2016 importerte vi for 62 milliarder kroner, og eksporterte kun for 10 milliarder. En stor del av importen består av varer som vi ikke kan produsere i Norge, som eksotiske frukter, sukker og kaffe. Men vi importerer også store mengder ost, grønnsaker og kjøtt fra EU-landene. Importen av jordbruksvarer er nær tredoblet siden år 2000.

Når epidemien er over trenger vi virkelig å løfte frem behovet for en mye større egenproduksjon i Norge. For vi er sårbare, eller rettere sagt: vi har gjort oss sårbare. Som et apropos: Finland, som er vant med uår, har sitt eget medisindepot og har nok medisiner for sitt lands befolkning i krisetider. Vi har avviklet vårt depot og er helt avhengig av andre land. Egentlig er dette et bønneemne. Et viktig bønneemne.