I Herrens hender i stillhet

Å bli enda mer kroppslig svak er veldig utfordrende. Som om jeg ikke var svak nok fra før. Vanskelig er det også å måtte si fra seg inngåtte møteavtaler. Noe av det verste jeg vet er å skuffe andre. Gudstjenester og seminarer du har avtalt for lenge siden. Heldigvis møter jeg stor forståelse, og noen er så greie at de inngår nye avtaler til høsten. Andre så snille at de stiller opp på kort varsel og taler i stedet for meg.

Det er jo dette som er livet mitt, kallet mitt.

Men nå er det tid for å følge legenes råd og roe ned før det operative inngrepet i hjertet, som er nært forestående.

Men dette er også et kall inn i stillheten, leve det indre bønnens liv - som også er livet mitt og kallet mitt. For meg er dette et kall til å gå til myrraberget, det jeg talte om på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud:


'Når dagen blir sval, og skyggene flyr, da går jeg til myrraberget, til haugen som anger av røkelse.' (Høy 4,6/1978/85)

Nå er jeg blitt helt avhengig av Gud for å leve. Bokstavelig talt. For meg er hver dag blitt en sjelden gave. Selv de minste, de virkelig små tingene blir viktige.

En venn av meg skrev forleden at han skulle reise til Wales for å tilbringe noen få dager sammen med noen munker på ei lita walisisk øy. Jeg skulle ønske det var meg. Nå er blitt hjem blitt et lite kloster. Herren kaller meg til tilbaketrukkethet, for å være sammen med Ham alene.

Jeg er i Herrens hender.