Å be med pensel

I dag vil jeg gjerne få hedre to mennesker som med sine vakre ikoner har hjulpet meg inn i den indre, den stille bønnen. Begge er vi så heldige å ha ikoner av i Kristi himmelfartskapellet på Eina. De to er Sven Aasmundtveit og Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth. For å kunne male ikoner, som kan brukes i gudstjenestelig sammenheng, må man være en beder. Selve malingsprosessen er bønn. Og på sin egen stillferdige, lavmælte måte, viser disse to bederne oss Kristus og skriver den hellige historien med sin malepenn.

Nei, jeg tilber ikke ikoner, men de er for meg og mange andre vinduer som åpnes inn mot evigheten. Noe å feste blikket på, noe å betrakte og dvele ved, noe mer enn bare ord.

Særlig i denne perioden med alvorlig sykdom, hvor kreftene er få og slitasjen stor, betyr ikonene til Sven og Ragnhild svært mye for meg. Blendende vakre er også. De gamle fedrene sa at 'leppenes bønn' er bare begynnelsen til bønnen. Bønn er langt mer enn ord. Det er jeg glad for når strevsomme dager gjør det vanskelig å formulere ord.