En vårbekk og en bønn

Det sildrer og klukker så fint i en bekk. Alt er så stille. Det er som man hører Den eviges stemme i den skjøre stillheten. Så lekende lett.

Jeg ler med bekken.
Vannet leker seg med steinene.
Stanser opp, for så å finne et nytt leie
- uten om.

Stadig videre.

Den lille bekken,
som har skåret seg rom i det dovne landskapet,
forener seg med andre bekker og blir til en elv.

Og elva renner,
dråper legger seg til dråper
og blir til en stri strøm.
Lyden endres.
Det suser.
Det buldrer.
Det er et øredøvende leven.

Den skifter stadig leie.
Renner gjennom ulike landskap,
og løper om kapp med det.

Og når til slutt havet.
Og dråpene fra oppkommet,
fra bekken,
fra elva
blir ett med det store oseanet.
Støyen stilner.
Havet vasker steinene på land.
Fram og tilbake.
Som kjærtegn.

Slik, Herre, er mitt liv.
Som en sildrende vårbekk,
som med årene blir til en brusende elv.

En dag
møter jeg
havet.
Den evige hvile.

Og blir ett
med Deg.

Gjøvik, 21.april 2020
Bjørn Olav Hansen (c)