Den Hellige Ånds utøselse i enhetens tegn

Jeg er et barn av den karismatiske bevegelsen, hvis kjennetegn var at Den Hellige Ånd ble øst ut over kristne i det vi kaller de historiske kirkesamfunnene, og det på en slik måte at kristne fra alle disse ulike konfesjonene ble bundet sammen i enhetens bånd.

Selv talte jeg i tunger for aller første gang rundt en alterring i Gjøvik kirke, en mandagskveld på 1970-tallet og der, i denne vakre trekirken, hørte jeg 'sang i Ånden' for første gang. Så stillferdig, så harmonisk, så blendende vakkert.

Tungetalen var fulgt meg som bønnespråk mer eller mindre siden. Det har vært tider da jeg ikke har tatt den i bruk. I slike perioder har jeg ofte blitt minnet om de gode rådene den unge Timoteus fikk fra apostelen Paulus: 'Forsøm ikke den nådegaven som er i deg, som ble gitt deg ved profetiske ord med håndspåleggelse av de eldste.... Derfor minner jeg deg om at du opptenner den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse.' (1.Tim 4,14 og 2.Tim 1,6)

Selv opplevde jeg at en venn av meg underviste meg om Den Hellige Ånds gave og la hendene på meg og ba om at måtte få del i en Åndens dåp, dagen før det faktisk skjedde. Forbønnshandlingen skjedde i min barndoms kirke, Hunn kirke, etter gudstjenesten

For å være ærlig forstod jeg ikke så mye av det han sa denne søndagen. Bibelens lære om Den Hellige Ånd var ikke så lett å gripe, og det skjedde da tilsynelatende ingen ting da han la hendene sine og ba for meg. Ikke før jeg, sammen med mange andre ungdommer knelte ned rundt alterringen kvelden etter i Gjøvik kirke. Da var det som om en demning brast, og jeg talte i tunger for aller første gang. Det kom veldig overraskende.

Så mine første erfaringer med Den Hellige Ånd - både den personlige tungetalen og sang i Ånden fikk jeg i Den norske kirke.

Derfor har jeg siden alltid forbundet Den Hellige Ånd med enhet. For under hvelvingen i Gjøvik kirke var det kristne fra forskjellige menigheter og konfesjoner samlet. Ingen spurte meg bekjent  hvor du kom fra. Alt dreide seg om Jesus.

Og det var det som preget den karismatiske bevegelsen først og fremst: kjærligheten til Jesus. Da forsvant skillelinjene. Og kirkepolitikken.

'Turn your eyes upon Jesus', sang vi, 'look full in His wonderful face. And the things of earth will grow strangely dim in the light of His glory and grace.'

Ja, slik er det når man blir opptatt av Jesus!

Nå ber jeg om en ny pinse. Om Åndens dåp og Åndens ild. Det er dette vi trenger, mer enn noe annet. Vi har en arv fra pinsedag i Jerusalem, når Ånden falt, og disiplene ble ikledd kraft fra det høye. Måtte kirken vende tilbake til sin åndelige arv. Herren er rede til å øse sin Ånd ut igjen på nytt og på nytt. Og på nytt.