Maisnø og Helligåndens gjerning i våre liv, del 1

Få har fått prege mitt åndelige liv som den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson. Stadig vender jeg tilbake til hans "Samlede skrifter", og finner nye ting. Emil Gustafsons liv og gjerning hører med i Sveriges kristne historie på den senere del av 1800-tallet. Han var en av banebryterne for "Helgelsesförbundet", og innen denne bevegelse kom han til å bety mye. Hele hans livshistorie kan rammes inn mellom årstallene 1862 og 1900. Han var en mann som visste hva lidelse er, men ble en Guds røst i sin samtid, og om han kan det sies som det blir sagt om Abel: Ved sin tro taler han endog etter sin død.

Natt til i dag falt det snø der hvor vi bor. Det hender også i mai. Men det er ikke det jeg skal skrive om i dag. 'Mainø' er et begrep hos Emil Gustafson, og han har skrevet en egen artikkel om dette, som jeg gjerne vil dele med bloggens lesere. På grunn av lengden er den delt opp i flere mindre artikler. Les dem under bønn, dette er sjelden vare:

Fra Abels dager til Johannes Åpenbaring har den snøhvite sjelen gått inn i Guds rike gjennom store lidelser. Vanskelighetenes hav har ikke delt seg uten hjerterop, og den rike inngangen har alltid hatt en trang port og en smal vei. Trosheltene vinner ikke sin storhet i den naturskjønne dalen, de fostres i ørkenen, slik som Moses og døperen Johannes. Jakobs stige var reist på det mest ødslige sted, evighetens verden åpnet seg over Patmos. Den som har Lots ånd, slår ned teltpluggene ved Sodoma, men Abrahams barn blir åndelige adelsmenn ved den tro som holder stand i Abrahams prøvelser. Moria er stedet for den rette tilbedelse, og det ligger mye høyere enn Sodoma. Offerhandlingen løfter oss høyere enn Lots høyeste krav. Og bergets topp tilsvarer dalens dyp. Lasarus måtte dø.

Det synes å være stygt av gartneren å beskjære de frodige skuddene, som for den ukyndige ser så lovende ut, men hans interesse gjør at han ikke vil skåne dem. Det hender ofte at den store vingårdsmannen skjærer av rikdommens blader, for at kjærlighetens vindruer kan modnes i våre liv. Jo mer legen interesserer seg for pasienten, desto grundigere utfører han operasjonen. Glem ikke, du kjære Guds barn som lider, at du har vunnet Jesu hjerte på en slik måte at han vil fostre deg for himmelen. 'Den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av.'(Hebr 12,6) Et menneske som vi ikke står i særlig nært forhold til, bryr vi oss i alminnelighet ikke noe særlig om heller, men våre barn tukter vi, fordi vi elsker dem og kjenner ansvar for deres framtid.

Omhyllet av sorgens tåke kan vi ikke se den usynlige vennen, for våre øyne er tillukket, men hans nærvær gjør oss brennende, og når han bryter brødet for oss, rødmer vi av salig blygsel. Kjære barn, du som gråter, å, om jeg kunne tørke en eneste liten tåre fra ditt øye! Men jeg står selv med fuktede kinn på tidens strand! Lasarus måtte dø.

fortsettes