Men jeg kjenner innholdet av dem så alt for godt. Bekymringer kan virkelig FANGE oss. Gjøre oss forkrøblet, innelåste i oss selv. Og det er nok å bekymre seg for. Mest for det som aldri kommer til å skje. Når det settes punktum for levd liv her på jorda, kommer vi nok til å oppdage at mye av det vi bekymret oss for, aldri fant sted.
'Bykymring er som en motor som går på tomgang,' skriver Corrie ten Boom, og så legger hun til: ''Du forbruker energi, men du kommer ingen steder, det er ingen drivkraft.' (Corrie ten Boom: Gi deg ikke - gi deg over. Ansgar forlag 1979, side 12)
Corrie ten Boom har også sagt:
'Når vi har bekymring bærer vi morgendagens byrde med dagens krefter; vi bærer to dager samtidig. Vi har begynt på morgendagen før tiden.' (side 43)
Jeg bekymrer meg. Akkurat nå fordi smertenivået er ganske høyt, og jeg har problemer med å sove. Det skyldes både operasjonssårene og rigiditeten fra Parkinsons. Det er veldig slitsomme netter. Selv om jeg får tid til å be mye, fordi jeg er våken, blir jeg trett og av og til mismodig. Jeg kjenner meg igjen i Lina Sandells ord om 'min forsakte ånd'.
Men så forsetter Lina Sandell å synge:
'allting hviler i min Faders hånd...'
Der er tryggheten, der er hvilen - i overgivelsen.
Da ber jeg:
'Hjelp meg da og hvile trygt og stille
blott i dine løfter herre kjær
og ei troens rike trøst forspille
som i livets ord meg lovet er.
Hjelp meg Gud å nynne på den sangen
så mitt hjerte mer og mer den kan
blott en dag et øyeblikk om gangen
til jeg når ditt gode land.'
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar