Å vente er ikke noe passivt

Å vente er i en kristen kontekst ikke noe passivt. Det er en aktiv handling.

'Å vente er vesentlig for det åndelige livet. Men å vente som en Jesu disippel er ingen tom venting. Det er en venting med et løfte i hjertet som gjør på allerede finnes der', skriver Henri Nouwen.

Men hvordan venter vi på Gud?

Vi venter med tålmod. Men det innebærer ikke passivitet. Å vente tålmodig er ikke som å vente på bussen, eller at regnet skal opphøre og solen skal skinne. Det er en aktiv venting der vi lever helt og fullt i nuet for å finne sporene av Ham som vi venter på.

"Alt som ikke er evig, er for evig ubrukelig", skal C.S. Lewis ha sagt. En kristen kommer ikke til Gud for å få råd. Han er kommet for å søke Guds vilje, og når han kjenner den, har han egentlig ikke noe annet valg enn å følge den.

Jeg tenker på ordene fra Salme 27,14:

'Vent på Herren! Vær ved godt mot! Ditt hjerte være sterkt! Ja, vent på Herren!'

Jakob ventet i 13 år.
Abraham ventet i 25 år.
M oses ventet i 40 år.
Jesus ventet i 30 år.

Om Gud sier at du skal vente, er du i godt selskap!

Guds tidsperspekttiv er annerledes enn vårt. Vi lever i klokketiden, Chronos-tiden, Han lever i Karios-tiden, som er Guds velbehagelige tid.

Måtte Gud lære oss overgivelsens hemmelighet.