Et døpt imperium - noen uferdige tanker

Det er noe som har uroet meg lenge. Veldig lenge. To ord av Jesus. Radikale ord, om de blir tatt på ramme alvor. I sitt møte med den romerske okkupasjonsmakten sier Jesus: 'Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere kjempet... men nå er ikke mitt rike av denne verden.' (Joh 18,36) Og - i Bergprekenen, hvor Jesus meisler ut selve prinsippene for det Riket Han er kommet for å forkynne, heter det: 'Ingen kan tjene to herrer: For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon.' (Matt 6,24)

Likevel er det det vi gjør i 2020. Vi tjener to riker. Tydeligst for mitt vedkommende er dette gjort til kjenne gjennom den enorme polariseringen som har skjedd de siste årene i det amerikanske samfunnet, med Donald Trump og evangelikale kristne, og deres støttespillere her på berget. Skal man være kristen på ramme alvor i enkeltes øyne må man være Donald Trump-tilhenger med alt hva det innebærer på godt og på vondt. Ekvivalenten her hjemme er at man stemmer Fremskrittspartiet.5To riker blandet sammen. To herrer å tjene. Innebærer det et annet evangelium.,
De første kristne måtte utstå hardhendt og brutal forfølgelse fra den romerske okkupasjonsmakten. For å bli medlem av de kristne forsamlingene måtte man la seg døpe, og for å bli døpt ble det satt tydelige krav. Et av dem var at man ikke kunne avlegge ed. De første kristne tok Bergprekenen på alvor, og der hadde Jesus sagt: 'Dere skal i det hele ikke sverge...' (Matt 5,34) En romersk soldat måtte avlegge lojalitetsed overfor den romerske keiseren, og kom dermed i strid med Jesu ord om at vi ikke kan tjene to herrer. Konsekvensen var at han ikke kunne bli døpt.

Det var også en annen grunn: en romersk soldat bar våpen. Han kunne drepe. Dette var uforenelig med Jesu ikke-voldelige lære, slik den kommer til uttrykk i Bergprekenen.

Jeg har tidligere, gjennom en rekke tidlige kristne kilder, dokumentert at urkirken var pasifistisk.

Endringene kommer når keiser Konstantin blir kirkens sekulære overhode. Med keiser Konstantin døpes det romerske imperiet, og en av konsekvensene er at man i stedet for å ha Jesus som Herre, måtte forholde seg til to herrer: Kristus og keiseren. Helst i omvendt rekkefølge. Som en kuriositet, men en med dramatiske følger, kan nevnes at det nå ble en ære for en kristen å bære sverdet og avlegge lojalitetsed til keiseren.

Fikk man ikke dermed også et annet evangelium?

Tjente man nå Fredsfyrsten? Eller lå lojaliteten to steder? Var Kristus blitt en krigerkonge? Det tok ikke så lang tid før kristne begynte å drepe andre kristne, de såkalte heretikerne. På keiserens befaling og med hans velsignelse.

Så følger historien: med eden som avlegges til nasjoners flagg og altere, gudebilder og mammon, kolonisering og Gott mit uns, og pengesedler med 'In God we trust', forfølgelse av kristne som av overbevisningsgrunner ikke kan være en del av keiserkirken, og tusener på tusener av martyrer, kristne drept av andre kristne.

To riker, to herrer, to evangelier.

Lojalitet til Kristus og Cæsar.
Lojalitet til Kristus og Donald Trump.

Hvor er det radikale budskapet om at Jesus er Herre blitt av?

I dag forkynnes ikke Guds rike, men denne verdens riker + Kristus. Skal man være ordentlig kristen må man ha Jesus, være Trump tilhenger, klimaskeptiker, vaksinemotstander, motstander av 5G, pluss, pluss, pluss.

'For ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft,' 1.Kor 1,18