Det sies at den som har vært vitne til at Amish-brødrene setter opp en låve, glemmer det aldri. Fra tidlig om morgenen til sene kvelden jobber de sammen som flittige maur. De er et kroneksempel på godt samarbeide. Alle har sine oppgaver, og alle arbeider flittig og alle stiller opp for hverandre.
Akkurat det vi trenger i en tid som vår.
Ikke minst i et Amerika som blir stdig mer splittet og polarisert er Amish-folket et godt vitnesbyrd på at det er mulig å leve sammen, side om side. Ja, ikke bare leve sammen, men bygge sammen.
Jeg har latt meg fascinere av disse som foraktelig ble kalt 'gjendøpere' og 'svermere' siden jeg ble en kristen i 1972. Amish er en gren av Døperbevegelsen, eller anabaptistene. Deres enkle livsstil, deres troskap mot Kristus og Guds rike, deres ikke-volds prinsipper. De hører med blant de kristne gruppene som har opplevd mest forfølgelse, og det fra andre troende, ikke bare på grunn av deres dåpssyn, men også deres syn på den frie fordsamlingen, på edsavleggelse og pasifisme.De gikk heller i fengsel eller den visse død for å fornekte deres tro og overbevisning. Jeg ble så fascinert over deres liv og deres historie og deres teologi, at jeg skrev bok om dem: 'En tro verd å dø for', utgitt på Frihet forlag. Det er noen få eksemplarer igjen.
Vi trenger disse kristnes stemmer og liv i dag. Som en korreksjon mot alle kompromissene vi gjør i det 21.århundre, som en motvekt mot grådigheten, materialismen, rasismen. Anabaptistene viser at det er mulig å leve enklere, og i tråd med Gudsrikets prinsipper, slik de er nedfelt i Jesu undervisning i Bergprekenen.
Det handler om villighet til å gå korsets vei.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar