Nei, jeg kommer ikke til å tie stille!

Jeg er blitt bedt om å tie stille. Flere ganger i det siste. Om å la være å ytre meg. 'Hold deg til teologien og kirkehistorien', skriver de, eller, 'skriv om Jesus, det er det du er best på og overlat til andre å skrive om politikk'.

Skomaker bli ved din lest!

Det er særlig når jeg stiller brysomme spørsmål rundt president Donald Trump eller fokuserer på fargede menneskers opplevelser av hverdagsrasismen de opplever fra hvite, at jeg får de 'faderlige' rådene, om å la være å skrive om dette. Selv har de alle rettigheter til å uttale seg om både Jesus og politikk, som den mest selvsagte ting i verden. Men det er vel å merke fordi de selv har de rette meningene.

Senest i går når jeg på Facebook skrev at 'black lives matter', ble det bråk og jeg fikk passet mitt påskrevet. I stedet for å sette seg ned og virkelig lytte til fargede menneskers opplevelser og erfaringer av den hvite hverdagsrasismen, har man satt igang en kampanje om at 'all lives matter', for dermed å henlede oppmerksomheten bort fra de ubehagelige faktum at det finnes rasisme i Norge. Selvsagt er alle liv like mye verdt, men kunne vi ikke for en gangs sette oss rolig ned for å lytte?? Lytte til de som har vonde historier å fortelle? Lytte til historiene om forbigåelser når det gjelder jobb, mobbingen, trakasseringen, de fysiske angrepene. Også fra trossøsken.

Nei, jeg kommer ikke til å tie.

Ikke om uretten som begås.

Jeg kommer alltid til å stå på de undertryktes side, de fattiges, de marginalisertes, på enkenes og de foreldreløses side, de forfulgtes side. Dette er idealer jeg er vokst opp med fra barndomshjemmet mitt, og jeg ble selv politisk bevisst i svært ung alder. Jeg holdt min aller første tale mens jeg gikk på barneskolen, mot Vietnam-krigen.

Som 14 åring leste jeg Det nye testamente gjennom på en uke, og ble så grepet av Jesus og ikke minst hans radikale undervisning om prinsippene og lovene for Guds rike, slik vi finner dem beskrevet i Bergprekenen.

Derfor kan jeg ikke tie.

En kristen kan ikke tie om urett.

På 1970-tallet stiftet jeg også bekjentskap med Leo Tolstoj og hans undervisning om Bergprekenen, og mennesker som levde ut Bergprekenen i praksis, Bruderhof-bevegelsen, som er en gren av den foraktede 'gjendøperbevegelsen' - anabaptistene, som igjen er en del av de såkalte 'fredskirkene'. Dette er mine røtter. Derfor kan jeg ikke tie. Mitt engasjement er en del av denne arven.

Profetene i den gamle pakt trosset konger og myndigheter, og kongens hoffprofeter, og talte mot uretten. De tok parti med de svake, enkene, de foreldreløse, de fremmede i landet.

Jeg blir redd når kristne hyller statsledere, og overser urett. Jeg blir redd når kristne blir så opptatt av en statsldeder, at de unnskylder og bagatelliserer hans eller hennes åpenbare feil og synder. En dag skal Antikrist stå frem, og faren for å bli grundig lurt er da til stede. Tyske kristne hyllet en viss mann fordi han snakket varmt om arbeidsplasser - og skaffet dem, om familieverdier og om nasjonen.

Kristne har ført og fremst et hjemland: himmelen.
En Herre, Jesus Kristus.
En lojalitet: Guds ord.

Så, nei, jeg kommer ikke til å tie.

Selv om det koster. Det er interessant å merke seg på Facebook, at selv om jeg legger ut mye oppbyggelig på bloggen og Facebook, finnes det de som aldri har noe positivt å si om det, så dukker de uten unntak opp hver gang jeg stiller brysomme spørsmål v,ed Trump eller hverdagsrasismen, for å arrestere mine meninger. De har som regel aldri noe positivt å si. Bare passe på så ingen skriver noe galt om Trump.