Om å ha Gud som sin bolig

Av og til undres jeg på hvordan mennesker klarer seg som ikke har Gud å gå til, når livet røyner på. Sent i går kveld kom jeg hjem fra sykehuset etter mange undersøkelser. Fantastisk å bo i en by med eget sykehus, flinke leger, sykepleiere, hjelpepleiere og portører. Likevel - enda bedre er det å få komme hjem til eget hus, egen seng og en familie som elsker meg slik jeg er.

Det ble lange timer i en sykehusseng i går. Tid til å tenke og tid til å be. I går må jeg innrømme at jeg ba bønner i fortvilelse, og tryglet Herren om å la meg slippe mer smerte, flere prøver, flere urolige netter på sykehus. Stor var derfor gleden når legen kom for å si fra at jeg kunne få reise hjem. Vel og merke etter at alle prøvene var tatt.

Jeg kjenner på dup takknemlighet til alle som ba for meg i går.

Og for å tilhøre Herren i medgang og motgang.

Tenk at vi kan gå til Ham med alt. Absolutt alt. Ingen ting er for lite, ingen ting er for stort. Det er stort.

'Herre! Du har vært en bolig for oss fra slekt til slekt.' Salme 90,1

Av og til føler jeg meg bittebitte liten, særlig i møte krevende sykdon. Da er det godt å ha gjort Gud til sin bolig.