Om å ta seg vann over hodet

Jeg må bare innrømme det: jeg har tatt meg vann over hodet, og må skuffe dere som bestemte dere for å følge min artikkelserie over Ruts bok. Jeg klarer ikke å samle tankene, jeg er rett og slett for sliten etter operasjonen. Smertene jeg lever med tapper meg for krefter. Særlig tiden forut for operasjonen var tøff, men tiden etter har også vært slitsom med mye smerter og mye kvalme. Jeg har også større utfordringer med skjelvinger.

Men det går fremover. Jeg går turer med rullatoren min i nabolaget hver dag på et par kilometer, noen gange er jeg ute på tur flere ganger om dagen.

Så rullatoren er blitt en venn, og er ikke lenger en fiende..

Men jeg blir litt motløs innimelllom. Mr Parkinson har skylda. Han stjeler fra meg finmotorikken i høyre hånda, og jeg blir frustrert og lei meg fordi jeg mister evnen til små hverdagslige ting, som jeg ikke lenger klarer å gjøre. Hånda visner bort. May Sissel hjelper meg til å trene med den hver dag, men når vi ikke trener er den livløs og i perioder har jeg spasmer. Særlig om nettene.

Det er mye sorg i dette. Sorg over tapt liv. Sorg over det man ikke lenger klarer.

Men jeg fryder meg over å leve i påskelyset!

Alt har en annen dimensjon når man lever i lyset fra den tomme graven. Døden er død! Livet har seiret. I går hadde May Sissel plukket en stor bukkett  Lillekonval med seg hjem etter en tur hun var på. Hvilken glede det er å se disse blomstene!

Så får jeg lære av dette: ikke ta meg vann over hodet, men leve med de kreftene jeg har. Jeg vil fortsette å skrive, og porsisjonere ut de kreftene jeg har. Særlig vil jeg konsentrere meg om å gi videre det jeg finner av skatter fra den indre bønnens verden, fra Kristusmystikerne og ørkenfedrene og ørkenmødrene og fra den keltiske spiritualiteten.

Så lenge jeg kan og kroppen fungerer.

Den store drømmen er å få med rullestolen på en tur til Rondane i sommer eller høst, men legen gir meg ikke stort håp om det. Men håpet kan ingen ta fra meg, selv om jeg av og til tar meg vann over hodet.