Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 3

Gudsopplevelsene førte til at Sergeij Sacharov ønsket å vie sitt liv til Gud. I Paris på denne tiden hadde St.Serge-Institutet startet opp sin virksomhet, og Sergeij skrev seg inn som student. Det ble ikke som han hadde tenkt eller håpet. Akademiske studier ga ham ingen tilfredsstillelse.

I 1925 setter han kursen mot Athos, og blir munk i det russiske Panteleimon-klosteret. Det er på Athos at han skulle møte en annen russer, staretsen Siluan, og skulle bli dennes disippel. Det er av Siluan som han skulle lære at 'kristendommen ikke er en lære, men liv, teologi ikke en spekulativ øvelse, men en tilstand, bevirket av Guds nåde, kunnskap ikke noe som er lært, men en levende erfaring av forening med Gud.'

Ikke slik å forstå at den kristne dogmatikken var uvesentlig for fader Sofrony, som han nå heter som munk, for som han skriver, 'forutsetter et rettferdig liv rette forestillinger om Kristus og den hellige Treenigheten.'

Livet på munkeøya Athos ble slett ikke noe enkelt liv for fader Sofrony. men det var her han skulle få del i bønnens gave. Den stadige bønnens nåde. Oppfylt, forvandlet av bønnen, ble han bønn. Han fikk oppleve det kong David skriver om i Salme 109,4: '... men jeg er bare bønn.' (Norsk Bibel)

Men mørket skulle vende tilbake. Han skulle oppleve det som kalles 'sjelens mørke natt', et begrep aom vi har fra Johannes av Korset, hvor fader Sofrony får følelsen av at Den Hellige Ånd, forlater ham. Følelsen er påtagelig. Han opplevde 'sjelens mørke natt' som et personlig helvete, som angst, fortvilelse, smerte, lik det Jesus opplevde i Getsemane.

Men han kommer igjennom - styrket.

Han mottar nådens gave, overgir seg til Gud og gjenfinner nåden. For fader Sofrony rommes hele det åndelige livet i spenningen mellom disse tre tilstandene. Selv opphørte han aldri med å leve 'samtidig med både dødens mørke og med håpet til Gud som frelser,' som han uttrykte det.                     

 'Denne pendling mellom helvete og lys, denne motsetningsfylte tilstand hvor sjelen løftes opp til himmelen, for så å bli styrtet ned i helvetets mørke dal, stemplet hans lange vei 'gjennom plagene' som ble en av nøklene til hans åndelighet,' skriver Maxime Egger.

Det gjorde også fader Sofronys tro robust. Den var en prøvet tro, prøvd gjennom ild. På så mange måter er han en disippel av Peter, som også opplevde denne 'sjelens mørke natt', etter å ha forrådt Jesus. I Pet 4,12-13:

"Mine kjære! Undre dere ikke over den ild som kommer over dere til prøvelse, som om det var noe merkelig som hendte dere. Men i samme grad som dere har del i Kristi lidelser, skal dere glede dere, for at dere også kan juble i glede når hans herlighet blir åpenbaret.'

fortsettes

Billedtekst: Fader Sofrony. Jeg synes bildet viser noe av den Kristi herlighet som lyste i ham.