Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 5

'Å be for menneskene, det er å utøse sitt blod', sa staretsen Siluan. En slik bønn kommer ikke av seg selv. Den skapes av Den Hellige Ånd. Den er Åndens gave.

Slik fikk fader Sofrony del i staretsen Siluans erfaringsbaserte bønneundervisning. Han var en god og trygg læremester. Farget av det han lærte av den hellige Siluan, skrev fader Sofrony: 'Bønn er en evig skapelse, helt overlegen hver form av kunst eller vitenskap. Gjennom bønnen får vi forbindelse med den evige Væren uten begynnelse. Med andre ord - Gud, den eneste, som virkelig er, overfører sitt liv til oss gjennom bønnen. Bønnen er en akt av høyeste visdom, av skjønnhet og verdighet som overgår alt.'

Så kunne han legge til:

'Sann bønn til den sanne Gud er å omgås Den Hellige Ånd som ber inne i ham. Det er Han som lærer oss å kjenne Gud... Bønneakten er en nåde som kommer ovenfra.'

Om vi skulle sammenligne  fader Sofronys liv med en skålvekt, ville den ene skålen inneholde hans bønneliv, mens den andre ville inneholde Kristus. Hans liv var i aller høyeste grad kristosentrisk:

'Jeg kjenner ingen gresk, russisk, engelsk eller arabisk Kristus,' skrev fader Sofrony og la til: 'Kristus er for meg over alt... å dra Ham ned på det nasjonale plan, gjør at vi mister alt og det mørkner rundt oss.'

Fader Sofrony var også opptatt av at vi som kristne er kalt til å elske våre fiender. Forbønnen for menneskeheten, for hele Adams slekt, og kjærlighet til vår neste var for fader Sofrony ikke noe mindre enn evangeliets hjørnestein. 'Det eneste botemidlet mot alt ondt. Det endelige kriteriet for den sanne troen, for den ekte foreningen med Gud. Den som har kraft til å elske sine fiender kjenner Kristus i ånd og sannhet,' skriver Maxime Egger om fader Sofrony

fortsettes