onsdag, juli 22, 2020

Når vindene blåser - en bønn fra en som er redd

Det har blåst opp til storm, Herre, vindene tar tak. Det er bare teltduken mellom meg og Deg. Hinnen kan når som helst briste og da er det bare Deg og meg.

Jeg er redd, jeg er ikke blant dine troshelter. Ordene blir for svære. Det kreves for mye for å holde meg oppreist.

Lyset flakker, det blir så mørkt med ett. Selv knelende i mitt jordiske telt, vil vindene rive meg over ende.

Svak, skjelven
- liggende ved ditt alter,
sier jeg:

'Jesus, husk på meg, når du kommer i ditt rike.'

Når livsseilasen er over
- måtte det da finnes rom
i ditt herberge
for en som meg.

Tar du imot en skjelvende, redd sjel?

Skrevet en stormfull sykdomsnatt, 22.juli 2020.
Bjørn Olav Hansen (c)
kl.

1 kommentar:

  1. Gunnar Gjermundsen3:17 p.m.

    Tusen takk for disse vakre og rørende ord!

    Dyp takknemlighet for denne bloggen og alt det lys som kommer igjennom her. Jeg ble guidet til din side etter søk på Paul Evdokimov og Lev Gillet, og denne type brobyggingsarbeid er noe av det viktigste vi kan engasjere oss i i denne vår tid, tenker jeg. For tiden blir jeg guidet dypere i det uutgrunnelige kristne mysterium av den vennlige hånden til Olivier Clément (blant andre) og han understreker igjen og igjen hvilken gave som er oss gitt av den russiske intelligentsia-diasporaen som kom til Frankrike i årene etter revolusjonen, derav min begynnende interesse for disse russisk-ortodokse teologene.

    Må Herrens fred være med deg.

    SvarSlett