Tror vi på tilfeldigheter eller gudfeldigheter?

Forleden dag fikk jeg et nytt brev fra min venn Peter Hoover. Det er en fortelling om Guds forunderlige undergjerninger gjennom historien. Her i hans egne ord i min oversettelse:

Mange av dere kjenner til historien om Jakob Hutter, Anabaptist-lederen som har mye å gjøre med dagens Hutterite- og Bruderhof-samfunn over hele verden. Fanget av myndighetene i det som nå er Sør-Tirol, i Nord-Italia, ble han brent på bålet i Innsbruck, Østerrike, i 1536. David og Melissa Waldner fra Elmendorf-fellesskapet er her avbildet på dette stedet for rundt femten år siden.

Rett før de ble tatt til fange hjalp Jakob og kona Trindl med å opprette et nytt fellesskap i Moravia. Et sted som heter Schäckwitz (Šakvice), i det sørøstlige hjørnet av Tsjekkia. Jakob og Trindl Hutter mistet begge livet for deres trosoverbevisning, men før de henrettet henne, lot de henne føde sitt første og eneste barn.

Ble det en gutt?

Dessverre vet vi ikke. Vi vet heller ikke hva som skjedde med babyen. Men mange år senere, da jeg kom til landsbyen Schäckwitz i Moravia, fikk jeg vite at borgermesteren i byen bar det spesielle navnet, Hutter. Hun var en overbevist ateist og kommunist. Mange andre mennesker i området, selv om de ikke lenger snakket tysk, bar fortsatt tyske navn. Mange (hvis ikke de fleste) hadde for eksempel hutterittisk bakgrunn. Folk som kapitulerte under hard forfølgelse og som gikk tilbake til romersk-katolisisme.

Noen år senere, da vi flyttet fra Australia, besøkte vi Schäckwitz og den nærliggende byen Auspitz igjen. Denne gangen møtte vi et veldig vennlig kristent par, også med hutterittisk bakgrunn. Han kunne ikke snakke med oss, men kona kunne snakke engelsk ganske bra. De var virkelig begeistret for hva jeg fortalte dem. (Hutteritter i Moravia ble aldri kalt "hutteritter", men Habaner.) De hadde aldri hørt om Jakob Hutter, men deltok lojalt på alle møtene våre, og jeg har holdt kontakten siden den gang.

Var denne mannen en direkte etterkommer av Jakob og Trindl?

Ved en annen anledning, for rundt 20 år siden, mens vi bodde i Lake District i Chile, deltok vi på en høsttakkefestival i den lille lutherske bosetningen Puerto Fonck, avbildet her. (Fonck har samme navn som "Funk" i Amerika.) Jeg ser for meg at Stephanie Funk, nå Leinbach, må ha vært med den gangen.

Etter gudstjenesten serverte de oss et fantastisk chilensk måltid. Alle slags kjøtt og grønnsaker tilberedt sammen i en stor jerngryte utenfor. Porsjonene var sjenerøse, da vi alle satte oss med en tallerken og en skje.

Etter måltidet ba de meg holde en tale og forklare hvem vi var og hvor vi kommer fra. Jeg fortalte dem litt om bakgrunnen vår og nevnte Menno Simons. Etter at jeg var ferdig, snakket en gammel mann med hvitt hår og en stokk foran og sa: "Da jeg var en liten gutt, fremdeles i Tyskland, lenge før krigen, bodde jeg nær et sted de kalte Menno Kate. En liten gammelt hus med halmtak på taket. Jeg lurer på om dette ikke er mannen du snakker om. "

"Hvor var byen din," spurte jeg ham.

"Bad Oldesloe in Hollstein," fortalte han meg.

Vi ble overrasket.

Ikke bare besøkte jeg senere Bad Oldesloe i Tyskland, med Gary og Dennis Wurtz, vi fant også Mennos Simons grav. Virkelig vanskelig å finne! Melkebonden som holdt gravsteinen lenge vedlike ble til slutt lei av å jobbe rundt den, så han flyttet den tilbake i gjerdeplassen. Det er Dennis Wurtz som står her.

Da vi bodde på nordkysten av Tasmania i Australia, deltok vi regelmessig på en stor langfredagstjeneste på toppen av Fossil Bluff, avbildet her. Mange mennesker, de fleste av dem ganske eldre, kom fra alle kirker i området, anglikanske, irsk katolske, britiske baptister og mange flere. Alle av dem kunne fremdeles veldig enkelt synge de vakre sangene om Kristus og hans kors. De gamle engelske salmene. Ledere fra alle de forskjellige kirkene, inkludert vår, delte skriftene om Kristi lidelse. En rørende opplevelse. Påminner meg alltid, på en eller annen måte, om hvordan det vil se ut når vi alle står foran ham ansikt til ansikt.

På det aller siste møtet på Fossil Bluff (menneskene nå er for gamle til å gå helt opp i bakken) møtte jeg en interessant anglikansk mann og hans kone. Vi begynte å snakke, og jeg beskrev litt hvem vi er. Jeg nevnte Menno Simons.

Mannen lyttet virkelig, og jo mer jeg sa, desto mer forskrekket så han ut. Så sa han til meg: "Jeg er en anglikaner, jeg snakker bare engelsk, men som et lite barn kom jeg med foreldrene mine fra Nederland. Vi er fra Friesland, og familienavnet mitt er Simons. Det er ikke et vanlig navn og jeg tror de fortalte meg at forfaren min for mange år siden startet en slags annen religion. "

Wow! Hva kan jeg si?

"Min kone, Susan Krahn (Kroon i Nederlands), er også med nederlandsk bakgrunn. Familien hennes var fra Harlingen i Friesland, og vi besøkte nettopp dette stedet for ikke lenge siden. Vi besøkte også Simons 'sted i Witmarsum."

Hva tror du?

Ja, det er faktisk fascinerende å komme i forunderlige samtaler med troende for år tilbake. Men er det noe spesielt?

Men jeg er ikke bare opptatt av noen fascinerende detaljer fra fortiden. Jeg ser veldig frem til å se, ikke bare noen få, men ENHVER av de troende fra Adams og Evas tid til vår, i nye himler og en ny jord der rettferdighet vil bo.