Augustins bønner

Jeg forstår så inderlig godt ut fra egen erfaring disse ordene av den hellige Augustin av Hippo: 'Vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile hos deg.' Et urolig og engstelig hjerte vet jeg mye om. Og jeg har smakt den søte hvilen i Gud, som kan gjennomstrømme ånd, sjel og kropp.

I dag feirer vi minnet om Augustin. Jeg har forundret meg over malerkunsten som har forsøkt å fremstille hans portrett. Oftest som en hvit, romersk mann. Men Augustin var vel mest sannsynlig afrikaner, født og oppvokst i den romerske provinsen Numidia, i det nåværende Algerie. Hans mor, Monica, kom fra Tagaste i Nord-Afrika. Hans far, Patricius, var romersk borger og tjenestemann med godt rykte. Men jeg vet jo ikke.

Men jeg liker dette ikonet. Det føles mer autentisk.

Nå er det likevel ikke biografiske opplysninger om Augustin som opptar mine tanker på denne dagen. Jeg har skrevet flere artikler hvor de er nevnt, men derimot hans bønner, som betyr mye for meg. Særlig en, som en veldig god venn av familien, Ragnhild Hay, har vært så vennlig å skrive ned for meg:

"Sent kom jeg til å elske deg, du skjønnhet så gammel, så evig ny. Sent kom jeg til å elske deg. Der ute søkte jeg deg, men du var i meg - selv om jeg var langt borte fra deg. Du rørte ved meg, og jeg lengtet etter din fred. Nå legger jeg mitt håp i din store nåde alene.

Gi hva du krever, og krev så hva du vil. Du har skapt oss for deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg."

Her er en til:

'Kom til meg, min Gud, kom til meg enda en gang!

Jeg elsker deg, og om min kjærlighet skulle være for svak må du gi meg mer!

Jeg kan ikke måle hvor mye kjærlighet jeg ennå mangler før hele mitt liv favner deg og aldri mer skilles fra deg - før det er skjult i dine gjemmer.

Jeg vet bare en ting, - jeg er bunnløst fattig uten deg.

Hver rikdom som ikke finnes i deg, min Gud er ikke annet enn skrikende fattigdom.'

Disse bønnene har jeg skrevet ned i min personlige bønnebok, og ber dem stadig. De gjør noe med meg.