Barndomsminner, del 10

Det fantes en telefon i nabolaget vårt. Vi hadde en avtale om at vi kunne gå dit om vi måtte ringe til noen, men det var ikke så mange i familien vår som hadde telefon, så det var ikke noe stort problem. Men hun som eide telfonen hadde en stoppeklokke, så hun kunne ta seg betalt for tellerskrittene.

Men brev fikk vi. Amerikabrev var gromt. De hadde så merkelige konvolutter, med røde striper på og vakre frimerker, ofte bilder av berømte skuespillere. Og posten kom hver dag, ikke som nå annenhver dag. Det var alltid så spennende å løpe til postkassen for å se hva som lå oppi den. Vår postkasse var en del av et samlestativ. Ved siden av den bodde det en bygdeoriginal. Han het Bergin og han var vi redd. Om sommeren hendte det at han satte opp alle vinduene. Han måtte ha flere radioer, for ut av de åpne vinduene strømmet det musikk fra ulike kanaler på full guffe.

Det hendte også at han badet utendørs. Tett inntil den ene husveggen sto det et badekar. Et sånt ordentlig badekar som vanligvis er innendørs. Til dette badekaret hadde han plassert en staur og på toppen av den en sinkbøtte, med en snor i. Når han var ferdig med å liggge i badekaret reiste han seg opp i Adams drakt og dro i snora til sinkbøtta. Dermed fikk han dusjet av seg såpa. Når det iskalde vannet traff den nakne kroppen hans skrek han ut så det hørtes i hele nabolaget vårt. Dette var en del av sommerunderholdniga vår.

Inga og Magnus, som var naboer til Bergin,  hadde noen fine bjørker som sto ganske nært den lille dokkestua av et hus som Bergin hadde. Etter hvert som åra gikk kom gjerdet til Bergin nærmere og nærmere de bjørkene, og vips et år, så sto de inne på eiendommen hans! Han flyttet gjerdet så lite hvert år at det knapt var merkbart.

Mor og Inga kjente hverandre godt. De hendte de sto ved grinda langs vegen vår og pratet. Inga var veldig interessert i bingo, og ville ha mor med på dette, men det ville ikke mor. Inga mente hun kunne vinne store premier. En dag hadde de noe svært alvorlig å snakke om. Mor hadde hørt på radioen at russerne hadde gått inn i Tsjekkoslovakia og syntes dette var forferdelig. Inga som var kommunist, synes dette var vel og bra.

'Men,' sa hun, henvendt til mor: 'Det heter ikke Tsjekkoslovakia. Det heter Tessoslovakia.'

'Nei', sa mor, 'det heter Tsjkkoslovakia'.

Da ble Inga sint, og sa med ettertrykk i stemmen: 'Det heter Tessoslovakia!'

Da ga mor seg. Det var ingen grunn til å bli uvenner over så lite.

Det hendte vi byttet epler med fjellørret med Inga og Magnus. Magnus var nemlig en iherdig fisker  og dro til Valdres på 'fishing', og kom hjem med nydelig fjellørret. Jeg husker ennå det røde kjøttet og den gode smaken, når mor freste fisken i stekepanna.

Magnus var en luring. En sommer hadde han en jobb som gjorde at han gikk forbi huset vårt. Jeg var ofte ute å lekte i sandkassa mi, og Magnus hadde moro av å snakke med meg. Han fortalte at de han jobbet for hadde en katte som hadde fått så vakre kattunger, og han skulle ta med en til meg. Neste dag snakket han om at hadde en hund som hadde fått valper, og han skulle ta med en til meg.

Jeg husker at han var så snill. Hver dag i flere uker sto jeg ved gjerdet vårt og ventet på at Magnus skulle komme med en kattunge og en hvalp, men jeg fikk verken katt eller hund. Jeg husker hvor sårt det var og hvor skuffet jeg ble. Man kunne ikke alltid stole på hva voksne sier. Det de sier og det de gjør er ikke alltid det samme.

fortsettes