Det var 15 års aldersforskjell mellom mor og far. De fant hverandre da mor hadde huspost i Oslo, og var lykkelige siden. Mor og far tok over mors barndomshjem i Hunndalen. Far, som var utannet skomaker ved Salomon skofabrikk i Oslo. Denne skofbrikken ble grunnlagt i 1893 av to danske jødiske brødre, Sigmund (1858-1943) og Simon (1860-1916). Det første produksjonslokalet hadde de i Lakkegata, ikke så langt unna der far vokste opp. Far snakket alltid vel om jødene. Det var jo på grunn av dem han hadde fått sin første ordentlige jobb, og talte alltid varmt om grunnleggelsen av den jødiske staten i 1948. Slik var det med de aller fleste av de som tilhørte Arbeiderbevegelsen den gangen. De første jødiske pionerene i moderne tid var da også sosialister.
Når far flyttet til Hunndalen, arbeidet han først som skomaker i Gjøvik, for deretter å bli industriarbeider ved O.Mustad & Søn. Han galvaniserte fiskekroker, en jobb han hadde livet ut. Jeg har allerede fortalt at han gikk med sixpence og dressjakke, helt tidstypisk for denne tiden for de som tilhørte arbeiderklassen. Så tilhørte han da også Arbeiderpartiet. Hele livet var han engasjert i politisk arbeid, blant annet i byggingen av den første barnehagen i Hunndalen.
Det er en sak for seg. Når kampen om å få etablert den første barnehagen i Hunndalen endelig var over, tok far på seg arbeidet med å rive et gammelt hus på den tiltenkte tomta. Når dette arbeidet var unnagjort, skjer det noe jeg ikke har oversikt over, men kommunen selger denne tomta til en som bygger tomt der. Jeg kan huske jeg var med far til Rådhuset da dette ble kjent, og at far ikke bare var oppbrakt, men skikkelig sint. Det er vel den eneste gangen jeg så ham sint. Far var en svært mild mann. 'Vi er blitt lurt', husker jeg at han så.
Blant arbeidskollegaene var han godt likt. Det var til far de gikk når de trengte litt ekstra penger fordi de skulle ha med dama på fest. Far hadde jo ikke mye, og det var sjeldent han fikk de lånte pengene tilbake, noe mor ikke var særlig begeistret for. Det gikk jo ut over oss alle.
1.mai var fars dag fremover noen. Jeg var ikke gamle karen før jeg gikk sammen med ham under vaiende røde faner. 'Opp alle jordens bundne treller, opp I som sulten knuget har, nå drønner det av rettens velde...' var nok en av de første sangstrofene jeg lærte utenat. For far og hans generasjon hadde kjent på kroppen at 'sulten hadde knuget dem'. Helt frem til far ble alvrlig syk gikk han i 1.mai tog, når han ikke klarte det lenger, ble han hjemme. Alternativet å stå og se på var ikke noe alternativ.
Det er så mange minner som strømmer på når det gjelder far. Ikke minst var han en trygg farsskikkelse. Jeg klartret ofte opp på fanget hans og bikket hodet mitt inn til brystet hans, mens han fortalte eventyr. Da kunne jeg sovne på fanget. Far var opptatt av at barn skulle ha det godt. En episode fra barndommen står spikret. Ei lita jente i nabolaget hadde røket uklar med far sin, som var kjent som en hissigpropp. Far satt i hagen og løte kryssord, som han pleide når han hadde fri. Jeg lekte i sandkassen. Da hører vi et forferdelig skrik og vi ser denne jnta komme springende med faren etter seg. Far reiser seg brått opp, løper jenta i møte, og hun gjemmer seg bak ryggen på far. Så sier far til denne faren: 'Om du skal slå barnet ditt, så slå meg først!' Jeg husker ennå neven hans som han hever for å slå far, men slaget kommer ikke. De to fikk seg en alvorsprat etterpå.
Far hadde alltid tid for meg. Vi gikk skogsturer sammen, pellet bær, lekte. Far var tilstede.
Så ble far alvorlig syk. Han fikk hjerteinfarkt, senere ble det oppdaget at han hadde strupekreft, og skulle opereres. Men noen dager før den planlagte opersasjonen dør han 64 år gammel. Jeg er 13 år gammel. Hele min verden raser sammen. Neste år er det 50 år siden. Jeg savner ham fremdeles. Det er så mye jeg skulle ha fortalt ham og så mye jeg skulle ha snakket med ham om.
Da jeg ble en kristen året etter at far var død, fortalte sognepresten, Rasmus Aurdal, meg noe som har gitt meg stor trøst. Jeg fikk ikke besøke far de siste dagene han levde. Barn fikk ikke komme inn på sykehuset selv om deres pårørende lå døende den gangen. De skulle spares for slikt, og når drt var visittid, så kunner man ikke gå inn før tiden var inne, og man måtte skynde seg ut igjen når halvtimen var over. Jeg visste derfor ikke at far skulle dø. En av de siste dagene han levde, tilkalte far presten, som i dette tilfellet var sogneprest Aurdal. Far hadde gjort opp sin sak med Gud, kunne sognepresten fortelle meg, og fått del i nattverden. Så kunne han dø i fred med Gud.
Vi sees, far! Vi sees! Det skal bli så fint. Det er så mye vi skal ta igjen.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar