Barndomsminner, del 14

Det var to ting jeg gruet meg for da jeg begynte på skolen. Så mye at jeg hadde vondt i magen flere dager på forhånd. Det ene var å hoppe bukk. Jeg kom aldri over den forbaskade bukken, men landet alltid oppå de.. Det var ikke bare veldig flaut, men det var skikkelig vondt. Til dags dato har jeg ikke forstått hvorfor vi måtte utsettes for dette. For det var nok ikke bare jeg som gruet meg til gymtimene når man satte fram dette terrorredskapet.

Det minnet meg også om når jeg skulle lære meg til å sykle. Hvorfor i all verden måtte de lage gutte- og jentesykler? Det kunne gjøre forferdelig vondt å lande på stanga. Da ble man kvalm og uvel, som man ble det i gymnastikktimene.

Det andre jeg gruet meg skikkelig til var skoletannlegen. For å komme dit måtte vi ta buss til Gjøvik, for skoletannlegen hørte til på Gjøvik skole. Det var i grunnen morsomt, men gutta i klassene over meg, hadde skremt meg med hvor fælt det var å gå til skoletannlegen. Han var dyrlege, sa de. Og brukte ikke bedøvelse. Om du ikke satt pent i stolen, bedøvde han deg med å slå deg med en hammer og bedøvde deg på den måten.

Så galt var det ikke, men vondt var det. Og jeg husker ham som veldig streng og utålmodig. Da hjalp det litt, men ikke så mye at du ble belønnet etterpå med en liten leke.

Aldri mer skulle jeg spise sjokolade, sa jeg, hver gang jeg var der.  Men det ble bare med ordene.

Det som var morsomt var da vi fikk besøk av 'fluor-dama', som med  en gigantisk tannbørste skulle lære oss hvordan vi pusset tennene våre. Men jeg syntes hun var streng.

Og så gruet jeg meg til bcg-sprøyta og pirquet-prøvene, men det var mest fordi noen hadde skremt oss med at det gjorde vondt. I det hele tatt var det en del å grue seg til, i min barndom, men for det meste var det ikke det.

fortsettes