Men mor hadde også sine hemmelige steder. Der det for eksempel vokste Maria nøkleblom. Det stedet fortalte jeg ikke noen om hvor var, selv om jeg av og til ble spurt om hvor vi hadde plukket disse vakre blomstene. Jeg var lojal mot mor. Det var egentlig noe nesten andektig over den årlige turen til stedet hvor Maria nøkleblommen vokste. Det ble ikke sagt så mye underveis som det ellers pleide når vi gikk tur. Jeg husker mor alltid ble så glad når hun kom til stedet hvor disse vakre blomstene vokste. Etter at hun døde har jeg vært her igjen, flere ganger, fordi stedet tilhører på en måte mor, og jeg er bundet til henne på en spesiell måte. Var det hennes mor, min bestemor som døde når jeg bare var ett år gammmel, som hadde vist min mor dette stedet? Jeg rakk aldri å spørre henne om det. Hadde det noe med jomfru Maria å gjøre? Bestemor var en gengitt kristen. Jeg vet ikke. Ikke noe annet enn at blomste var vakker og at dette var min og mors hemmelighet.
Ellers hadde jeg et annet sted jeg visste om hvor det vokste lillekonvall.
Den vokste oppe på ei stor steinrøys i nærheten av der hvor vi bodde. Egentlig hadde jeg ikke lov til å gå dit. For der holdt hoggormen til - sa mor. Det kunne vel være. Den hadde mange steder å gjemme seg der. Så det var med skrekkblandet fryd jeg klatret opp denne steinrøysa, for å plukke det jeg syntes er en av de vakreste blomstene jeg kjenner. Ellers er jeg glad i blåklokker og vill stemorsblomst. Blåklokker vokste det oppe på Rundhaugen, som jeg har fortalt om tidligere. Der var det skrinnere jord.
Mors hjerte smeltet alltid når jeg kom hjem med villblommer. Selv når jeg kom med lillekonvall, og hun visste at jeg hadde vært oppe på steinrøysa. Men jeg fikk alltid en formaning om at jeg ikke måtte gå dit.
Fordi jeg gikk så mye i skogen visste jeg hvor de første blåveisene kom om våren, og hvor hakkespetten og ugla holdt til. Det var mine hemmeligheter.
Når høsten kom var det bærplukking. Både blåbær, bringebær og tyttebær. Far likte best å pelle tyttebær. Det gikk vel raskest å få bærbøtta full, tenker jeg. Bringebær-turer var helst mors greie. Den tok hun nemlig sammen med noen venninner. Jeg husker de hadde slagstøvler og skaut på hodet. Jeg kjedet meg ikke på slike turer. For det første kunne jeg spise så mye bær jeg bare orket, og for det andre hadde jeg med meg leker. Så jeg har aldri forbundet bærplukking som tvang, men som noe morsomt. Kanskje er det derfor bærplukking har vært min store lidenskap når jeg ble voksen. Sensommeren og høsten er bærplukking for meg. Særlig har jakten etter gode multesteder vært spennende! Nå er den epoken over for meg. Aldri mer skal jeg få komme meg ut på ei multemye. Det sørger Mr.Parkinsons for. Dette er en stor sorg. Derfor har jeg sagt at det er to ting jeg ønsker meg når jeg kommer til himmelen. Det ene er en soft-ice maskin helt for meg selv, og det andre er ei multemyr. Gullgater og palmestrender kan andre få for seg selv!
Ellers hadde vi egne solbærkjerr og ripsbusker. Tanta og onkelen min hadde stikkelsbær. Det hendte jeg fikk smake. De var så gode, særlig når de var overmodne.
Saftinga skjedde på kjøkkenet. Jeg likte ikke å være inne. Det tiltrakk seg så mye veps. Safta og syltetøyet ble overført til Norgesglass og flasker, og plassert i jordkjelleren vår til vinterens bruk. Dit ned kom vi ved hjelp av en lem i kjøkkengulvet, og dit ville jeg helst slippe å gå. Jeg hadde nemlig vært der og der var det mus.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar