Jeg møtte en gang en kvinne som hadde hjerneslag tidligere i livet. Hun måtte overvinne ting mange av oss aldri møter. Hun var singel og hadde håpet å gifte seg og få barn, men det skjedde ikke. Hun slet hver dag med sin fysiske funksjonshemning. Den ene siden av kroppen hennes fungerte ikke, og hun tålte forferdelig hodepine. Likevel var hennes ånd vital, hennes tro var levende. I stedet for å være sint var hun takknemlig for å være i live (hun døde nesten da hjerneslaget skjedde). Gjennom årene har jeg ofte lurt på hvordan hun gjorde det og beundret hennes besluttsomhet. Hadde hun mørke øyeblikk, ja. Levde hun et fullstendig og mettende liv, ja.
De fleste av oss i Vesten støter ikke virkelig på motgang, vi har økonomisk støtte gjennom fordelssystemet, vi har den fantastiske NHS (National Health Servive, vårt NAV). Imidlertid har denne pandemien fått oss til å se kvadratisk på trusselen om økonomiske og helseskrekk. Det har gjort livet usikkert, vår ordnede tilværelse har blitt rystet og orden er nå uorden som er djupt urovekkende.
Richard Rohr, fransiskanskaner og prest har påpekt at for å vokse som person, spesielt på den åndelige reisen, trenger vi uorden. Han har sagt "uventede svakheter, fiasko og ydmykelse tvinger oss til å reise dit vi aldri ellers ville gjort. Vi må snuble og bli brakt på kne av virkeligheten ... vi må faktisk være utenfor førersetet en stund, eller vi vil aldri lære å gi opp kontrollen til den virkelige guiden.
Kanskje denne pandemien eller andre tapskontrollerende hendelser vil lære oss at livene våre ikke er våre å kontrollere, vår viljestyrke er ikke nok. For å vokse må vi være ute av kontroll, ut av vår dybde, komme ansikt til ansikt med våre grenser. Rohr sier at "ved å benekte vår smerte eller unngå å falle nødvendig, har mange av oss holdt oss fra våre egne åndelige dyp."
Dette er skummelt og befriende. Vi er ikke mestere i vår skjebne, vi er mennesker. Imidlertid er det en som kan lede oss gjennom Dødens dal og fremdeles bringe oss til grønne beitemarker (en referanse til Salme 23). Damen jeg nevnte var en kristen og utstrålte kjærligheten til Gud, hun var full av nåde. Jeg hadde en av de kraftigste opplevelsene av Gud i en liten nattverdstjeneste hun ledet i St Giles katedral.
Kanskje lengter du etter orden midt i uorden. Dessverre er det ikke slik det ser ut til å fungere, vi må presse oss gjennom for å få ordre på nytt, og lidelse og sykdom er en del av reisen. Det virkelige valget er hvem som kan lede meg gjennom dalen?
- Scott Brennan
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)
Illustrasjonsfoto
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar