Noen nye refleksjoner om bønnens vesen, del 1

Bønn skulle være enkelt og den skulle være enkel. I stedet blir den for mange et prosjekt, noe uoppnåelig. Bønn blir noe man snakker om, et tema, i stedet for å bli like naturlig som åndedrettet. Når bønnen blir et tema, dør den, og blir bare ord.

Det skaper mange utfordringer for oss, og problemer med, når vi skiller det hverdagslige fra det hellige, for dermed blir bønnen noe for seg selv, noe opphøyd, og vi blir selvhøytidelige. I stedet for å uttrykke deg normalt, slik man snakker til vanlig, blir språket kunstig og unaturlig. Vi tillegger oss en stil, som vi aldri ville brukt, om vi snakket til en nær venn.

Bønnen burde derfor springe ut fra livet vårt. Det livet vi lever, ikke drømmen om et liv som ikke er vårt.

Når vi gjør bønnen til et tema, et emne, blir også bønnen noe annet enn den var ment å være, og det skaper avstand og mye dårlig samvttighet. Da blir det lett 'de som ber' og 'de som ikke ber', som en måte å måle åndelighet på.

I vår jakt på å finne ut hva bønnen er, trenger vi å finne ut hvem vi er!

Først av alt trenger vi å gjøre oss en erfaring av at vi er elsket og at vi tilhører Gud.

Et spedbarn strever ikke med å finne ut hva det er; det er et barn.

Jeg har funnet gjennom årenes løp at bønnen endrer seg når jeg oppdager at jeg tilhører Gud. Da handler bønnen om reisen tilbake til opphavet, til Treenighetens favn. Da blir jeg en del av den trinitariske dansen.

Det er fra Ham vi kommer, og det er til Ham vi vender tilbake. Et ord som har fått en stadig fornyet aktualitet for meg de siste årene er Apg 17,28: 'For i ham er det vi lever og rører oss og er til.'

Vi tilhører Gud mest naturlig når vi ber. Når vi ber er vi mest naturlig oss selv. Vel og merke når vi ber som oss selv, og ikke har tiltatt oss en rolle av å være en annen og noe annet enn oss selv. Når vi ikke ber slik vi er, blir vår bønn gjerne overfladisk, og vi later som, vi rømmer inn i en rolle.

La oss lære av Ole Hallesby, som skrev at bønnen er sjelens åndedrett. La bønnen springe ut fra vårt hjerte, ikke nødvendigvis med mange ord. Det handler ikke om  mengden ord, for ordene er bare bønnens første stadium. De gamle bederne snakket om 'leppenes bønn', som bønnens første stadium. Lær hjertet ditt å kjenne, så vil du etter hvert be ut fra ditt hjerte.

fortsettes