Noen nye refleksjoner om bønnens vesen, del 2

Bønnen må komme fra vårt hjerte, ellers blir den bare ord. En bønn som kommer fra vårt hjerte, er en ærlig bønn. Den legger ikke skjul på hva som bor i vårt hjerte. For det er så mange ting som påvirker det. La meg nevne noe:

* skuffelser over ubesvarte bønner.

* relasjonelle problemer

* avvisning som gir en følelse av usikkerhet

* spenninger i familien

* frykt for fremtiden

* sykdom og fysisk smerte

Jeg kjenner meg igjen i flere av disse punktene, i ulike faser av livet, og årene og erfaringen de har gitt meg, har lært meg til å ta disse opplevelsene på alvor, være sann mot dem og gjøre dem om til bønn. Det vil si: snakke med Gud om dem. Akkurat nå kjenner jeg på en uro for fremtiden, på grunn av de mange kroppslige endringer Mr. Parkinson gir meg. Uroen tar jeg med til Gud, og snakker ærlig med Ham om den. Jeg er ikke så opptatt av hvordan jeg formulerer meg. Jeg sier det som det er, usminket og jeg lar Ham få del i frustrasjonene mine, spørsmålene jeg har, den nagende uroen og uvelheten jeg kjenner på.

Jeg har funnet at Gud tåler dette.

Jeg er bare et menneske.