Profetisk: Gud satte grenser

I dag har Herren talt til meg ut fra ordene i Salme 104 og spesielt vers 9: 'En grense satte du, som de ikke skal overskride...' Jeg skal straks komme tilbake til dette, men la oss først lese noen vers som står i sammenheng med disse fra samme salme:

'Min sjel, lov Herren! Overmåte stor er du, Herre min Gud, høyhet og herlighet har du ikledd deg. Han hyller seg i lys som i en kappe, han spenner himmelen ut som et telt. Han tømrer i vannene sine høye saler. Han gjør skyene til sin vogn, han farer fram på vindens vinger. Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere. Han grunnfestet jorden på dets støtter, den skal ikke rokkes i all evighet. Du hadde dekket dem med dype vann som med en kappe, vannene stod over fjellene. For din trussel flyktet de, for din tordenrøst for de hastig bort. De steg ned til fjellene, de for ned i dalene, til det sted hvor du hadde fastsatt for dem. En grense satte du, som de ikke skal overskride, de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden. Han lar kilder velle fram i dalene, mellom fjellene flyter de fram...' (v.1-10)

Salmisten starter med å lovprise og tilbe Gud for Hans storhet og makt, Det er selve utgangspunktet for oss alle. Gud ikke bare tilkommer all ære og makt, men fortjener også vår hyllest. Dette er hva vi skulle bruke tiden på i dette helt spesielle året 2020. Dernest skulle vi være opptatt av Hans makt, hva Gud er i stand til: 'Han gjør skyene til sin vogn, han farer fram på vindens vinger. Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere...'

2020 kan oppleves som et 'år i mellom', et år da få eller ingenting skjer. Et år for pauser og stillhet. Hvordan bruker vi dette året? Med mindre Herren kaller oss på en helt spesiell måte til å trå utenfor det området som er tiltenkt oss, er det viktig at vi oppholder oss innenfor våre grenser. Det er når vi trår utenfor dem, at vi kommer ut for vanskeligheter. Vi trer inn i roller som aldri var tiltenkt oss. Påtar oss oppgaver som langt overskrider våre krefter. La oss huske dette: 'En grense satte du, som de ikke skulle overskride...' Hvem satte grensene? Gud! Hvem skulle ikke overskride dem? Vi!

Det andre jeg tenker på, er at grenser er satt der for å beskytte oss. Holder vi oss innenfor grensene beskyttes vi mot overmot, og vi lærer oss ydmykhet. Husk: det er bare den ydmyke som får nåde! Gud står de stolte imot.

Det tredje jeg vil nevne er dette:

Når de vise menn kom for å finne Jesus-barnet leser vi at 'de falt ned og tilba det...' (Matt 2,11)

De vise menn ydmyker seg. De faller på sine knær og fyller HAM som alene tilkommer all ære, pris og tilbedelse. La oss legge av oss all vår 'klokskap', all vår innbilskhet, og hylle Jesus. Dette er en god måte å bruke 'mellomåret' på.