Ørner og de profetiske seerne

Jeg kommer nok aldri til å glemme det: de syv ørene som svevde over hodene våre i et dølføre i nærheten av Lindås utenfor Bergen. May Sissel og jeg var der sammen med våre gode venner Solveig og Erling Thu.

Syv ørner. Det var mektig. Det var storslått. Jeg har sett ørner før, men ikke så mange. Det var fantastisk å se de lette fra trærne de satt i. Og se de sveve, det nok nesten pusten fra meg. Jeg kan se det for meg - fremdeles - selv om det er et år siden.

For meg er ørner og det profetiske uløselig knyttet sammen.

Jeg ser ofte ørner fremfor meg. Det er bare i lukke øynene. Som oftest ser jeg for meg fjell og øde landskaper, og ørner. Enten svevende høyt der oppe, eller hvilende på en fjellknaus speidende ut over landskapet. De øde viddene, ørkenen, har alltid vært profetens mørkerom, hvor Guds kall har kommet og proftens liv og karakter er blitt fremkalt, som bilder i et fotolaboratorium.

Visste du at når stormen kommer, flyr ørnene over stormen og blir liggende der å sveve, holdt oppe og drevet videre av vinden.

'Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.' (Joh 3,8)

Jeg kjenner mer og mer på en djup takknemlighet for at vi ikke kan diktere eller kontrollere Den Hellige Ånd. Ånden faller ikke over et maskineri, uansett hvor velsmurt det er. Ånden faller alltid over mennesker. Derfor kan Ånden trekke seg tilbake, og det skremmende er at det meste kan fungere uten Ham. Det er flere av menighetene de syv sendebrevene i Åpenbaringen ble sendt til et skremmende eksempel på. Vi er jo så dyktige, vi har så mye kunnskap i dag, men dessverre så lite kjennskap til hvem Den Hellig er. Det er den sto.re utfordringen vår. Den største av dem alle.

Derfor trenger vi ørnene. Både seerne og profetene. Både øyne og munn.

Men husk: deres utdannelse finner ikke sted innen teologien, men kneologien.

Nå ber jeg om å få se flere ørner og jeg ber om å drømme om dem.