I natt hadde jeg en underlig opplevelse. Jeg bråvåknet og fikk en klar og tydelig fornemmelse av at jeg skulle be for fader Robert, om at han skulle fare herfra i djup fred. Jeg visste han var syk, og hadde vært det lenge. Jeg ba for ham om at Gud skulle fylle ham med djup fred, og så sovnet jeg.Når jeg våknet, våknet jeg av en tekstmelding fra en kjær venn og i den sto det at fader Robert, bederen fra Tinn i Telemark, døde i natt.
Tenk at det er på dagen 10 år siden jeg traff fader Robert for første gang! Det var den 29,september 2010. Her er hva jeg skrev den gangen:
I flere år har jeg hatt et ønske om å få besøke trappistmunken Robert og Hylland Munkelyd. I går ble drømmen virkelighet. Septemberdagen viste seg fra det aller, aller vakreste, da min kone og jeg satte kursen for Austbygdi i Telemark. Djupblå himmel, krystallklar luft, rimfrost på bakken og med løvtrær i sprakende farger. Rammen rundt selve reisen var fullkommen. Jeg elsker slike septemberdager.
Nå var reisen i seg selv et eventyr. Hylland Munkelyd ligger særdeles vakkert til i vill natur. Nedstigningen til klosteret er stupbratt, med Tinnsjøen langt der nede. Jeg er glad det ikke var glatt. Det er vanskelig å forstå hvordan noen kommer seg ned hit på vinteren, men det gjør det, og munkene som bor her går hver dag opp den stupbratte og kronglete veien til postkassen et drygt stykke vei oppe i åsen. Når man først kommer seg ned kleiva, så er det nesten som du mister pusten av den storslåtte utsikten.
Det var i 1967 at Robert K. Anderson fra Massachusetts i USA kom til Norge for å realisere sitt eneboerkall. I 1977 leide han det nedlagte småbruket Hylland, og i 1995 ble stedet kjøpt av stiftelsen som nå driver det. Robert Munk som han kalles, bodde lenge alene her. Faktisk i over 30 år. Nå har det vokst fram en liten kommunitet her, bestående av fire munker. Brødrene bor i sine egne eneboerhytter, men spiser, arbeider og ber i fellesskap. Med egne hender har de bygget en svært vakker kirke. Gudstjenestene feires etter østlig ritus.
Det ble en svært hjertelig møte med Robert Munk. Selv om det er første gang vi møtes, har vi bedt for hverandre i flere år nå. Det var sterkt å møte denne milde mannen med de varme øynene, det gode håndtrykket og hans vinnende smil. En merker godt at fader Robert har med Jesus å gjøre, og mange års vandring med Herren har satt spor etter seg! Han bærer med seg noe av himmelen, som han har ervervet gjennom år tilbrakt i stillhet og bønn. Vi ble bedt inn på selvlaget urtete, og med oss hjem fikk vi selvplukkede plommer. De smakte himmelsk godt.
Jeg håper en dag å få komme tilbake hit. Kanskje overnatte og tilbringe noen dager i stillhet under himmelhvelvet her oppe, og med Tinnsjøen blinkende nesten skremmende langt der nede. Og ikke minst få treffe fader Robert og munken Serafim igjen. Sistnevnte kommer fra Estland. Vi fant tonen med det samme. Teologisk skilles nok våre veier på en del områder, men Jesus har vi felles. Det samme med en djup lengsel etter å følge Ham. Da finner man også hverandre.
På bildet ser du fader Robert, undertegnede, min gode venn Finn Rune som arbeidet på Hylland mens vi var der, og munken Serafim.
Det ble en svært hjertelig møte med Robert Munk. Selv om det er første gang vi møtes, har vi bedt for hverandre i flere år nå. Det var sterkt å møte denne milde mannen med de varme øynene, det gode håndtrykket og hans vinnende smil. En merker godt at fader Robert har med Jesus å gjøre, og mange års vandring med Herren har satt spor etter seg! Han bærer med seg noe av himmelen, som han har ervervet gjennom år tilbrakt i stillhet og bønn. Vi ble bedt inn på selvlaget urtete, og med oss hjem fikk vi selvplukkede plommer. De smakte himmelsk godt.
Jeg håper en dag å få komme tilbake hit. Kanskje overnatte og tilbringe noen dager i stillhet under himmelhvelvet her oppe, og med Tinnsjøen blinkende nesten skremmende langt der nede. Og ikke minst få treffe fader Robert og munken Serafim igjen. Sistnevnte kommer fra Estland. Vi fant tonen med det samme. Teologisk skilles nok våre veier på en del områder, men Jesus har vi felles. Det samme med en djup lengsel etter å følge Ham. Da finner man også hverandre.
På bildet ser du fader Robert, undertegnede, min gode venn Finn Rune som arbeidet på Hylland mens vi var der, og munken Serafim.
23. januar i fjor markerte vi fader Roberts 87 års dag i Kristi himmelfartskapellet. I den forbindelse leste Finn Rune Stabell to dikt. Det ene skrevet av søster Eva, det andre av Finn Rune. De passer begge nå i dag, på denne vemodige dagen:
Munken i Tinn Austbygd
Det stend ei søyle av signing
ved Tinnsjøens bratte skrent
med hender strakte ut over verda
med augo mot himmelen vendt.
Han ber om kjærleik og miskunn
for alle som bur på jord.
Han kjenner den børa dei ber på.
Kvar fattig, kvar liten og stor.
Der har han stade i skogen
i førti og fleire år
med vatnet fraus steinfast i bekken
og foten vært sliten og sår.
Der har han stade på skrenten
med vårsol på vollen skein.
Og vindane leika i lauet
og fuglane fløyta frå grein.
Han kom i sin beste alder
no er han av elde brekt
men anden og kraften i bøna
fekk vinterens frost ikkje knekt.
Ein gong vil ei grav i skogen
ved Tinnsjøens bratte skrent
få vera ei bøn for all jorda
og aldri den bøna vert endt.
Det andre diktet har Finn-Rune Stabell skrevet:
Lønnetre i Hylland
Det var en søndag
i oktober og solen
var gått ned.
Han stod der
under treet
det var et lønnetre
Han stod der
gammelmunken vi
andre kunne se
at mannen treet
lyste og rundt var
ro og fred
et knippe gule blader
et knippe av hans smil
var solen vi så lyse og
jaget bort var vår tvil.
Det stend ei søyle av signing
ved Tinnsjøens bratte skrent
med hender strakte ut over verda
med augo mot himmelen vendt.
Han ber om kjærleik og miskunn
for alle som bur på jord.
Han kjenner den børa dei ber på.
Kvar fattig, kvar liten og stor.
Der har han stade i skogen
i førti og fleire år
med vatnet fraus steinfast i bekken
og foten vært sliten og sår.
Der har han stade på skrenten
med vårsol på vollen skein.
Og vindane leika i lauet
og fuglane fløyta frå grein.
Han kom i sin beste alder
no er han av elde brekt
men anden og kraften i bøna
fekk vinterens frost ikkje knekt.
Ein gong vil ei grav i skogen
ved Tinnsjøens bratte skrent
få vera ei bøn for all jorda
og aldri den bøna vert endt.
Det andre diktet har Finn-Rune Stabell skrevet:
Lønnetre i Hylland
Det var en søndag
i oktober og solen
var gått ned.
Han stod der
under treet
det var et lønnetre
Han stod der
gammelmunken vi
andre kunne se
at mannen treet
lyste og rundt var
ro og fred
et knippe gule blader
et knippe av hans smil
var solen vi så lyse og
jaget bort var vår tvil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar