Det kristne grønne skiftet, del 1

 

Det er mange sider ved en kristne keltiske tradisjonen som fascinerer meg. En av den er at den er vår norske kristenarv. Vi fikk troen overlevert fra øyene vest i havet. En side av dette er skaperteologien. Når Den treenige Gud så på skaperverket, utbrøt Han: 'Det var overmåte godt.' (1.Mos 1,31) eller 'svært godt', som det står i den nye bibeloversettelsen. Gud var fornøyd, svært fornøyd, med det Han hadde gjort. 

Men kirken har ikke alltid hatt en like positiv holdning til det skapte. Kanskje på grunn av en gresk innflytelse, som står i motsetning til den hebraiske, som er den opprinnelige. Den greske tankegangen innebærer forenklet sagt at man deler tilværelsen inn i det åndelige og det sekulære, hvor den fysiske verden av kropp og materie lett forkastes, og sees på som noe ondt. Noe som må bekjempes. den hebraiske tankegangen er mye mer positiv. Skaperverket skal feires og nytes, og Gud har satt sitt tydelige avtrykk i det. Behandler vi skaperverket dårlig, misbruker det og driver rovdrift på det, er det noe som også berører Gud, Han som skapte det. Vi forbryter oss egentlig mot Guds natur. 

Teologene og kirkene som representerer den greske tankegangen, har nok heller ikke til fulle tatt innn over seg inkarnasjonen. Når Guds Sønn er blitt menneske av kjøtt og blod, må kroppen naturligvis æres, ikke avvises.

De som leser Bibelen med greske briller på seg leser 1.Mos 1,28 - 'Fyll jorden og legg den under dere', som en slags blankofullmakt til å undertrykke skaperverket.' Det er her den keltiske tradisjonen har et helt annet perspektiv:

 'For meg ville det vært vidunderlig å leve ytterst på en klippe, slik at jeg ofte kunne se havet; se bølgene løfte seg over det vide havet når de synger og spiller for sin Far...'

Ordene tilhører den hellige Columba av Iona (521-597), kjent som en av Irlands 12 apostler og 'Kirkens due.' Grunnleggeren av klosteret på Iona. Colomba får stå som en god og verdig representant for den keltiske spiritualiteten som visste å verdsette skaperverket. I de keltiske kirkene ble, for å sitere Esther de Wahl, 'Kristus feiret som universets sentrum, hjørnesteinen i det byggverket som Gud har formet. Det er som om hele universet er et eneste hele som omfatter både fortid og nåtid, jord og himmel.' (A World Made Whole, 1991)

fortsettes