Jeg tenker mye om dagen på noen ord av apostelen Paulus. Han skriver dem til den kristne forsamlingen i Kolossai. Jeg forundres over at kristne klimaskeptikere ikke har dvelt djupere ved akkurat disse ordene: 'For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige ... alt er skapt ved ham og til ham.' (Kol 1,16-17) Stans litt ved de ordene. Det fantastiske skaperverket du ser rundt deg, særlig i disse dager, hvor naturen virkelig tar på seg den fargerike kappa si og Gud svøper landskapet i sin herlighet som et teppe - hvem har skapt dette? Jesus. Hvem er det skapt for? Jesus.
Og dette skal vi ikke bry oss noe om? Fordi det en dag skal gå under? Det som gledet Jesu hjerte, og som er skapt for Ham, skal vi altså la seile sin egen sjø fordi dette ikke er åndelig nok å bruke tiden på? Denne bruk og kast mentaliteten og denne fatalismen er i hvertfall ingen kristen tanke! Den er preget av nihilismen og gnostisismen. Når kristne fremstår som de fremste klimaskeptikere og latterliggjør de som tar klimaødeleggelsene på alvor, så er det ikke Guds hjertelag for skaperverket de fremmer. Gud sier selv at Han skal ødelegge de som ødelegger jorden.
Kristne burde være de fremste til å ta vare på og verne om det Jesus har skapt og som er skapt til Ham.
Noe av det aller første som sies om Gud på Bibelens første blad at Han er Gartner. Han skaper en hage.
Det er ørkenens åndelige veileder fremfor noen som har sagt: 'Min bok er naturen i skaperverket, i den leser jeg Guds gjerninger.'
Og det er fra den keltiske verden Norge har hentet sin åndelige arv. For en keltisk kristen var det to bøker som gjaldt: Den Hellige Skrift og dernest skaperverket.
I går ble jeg beskyldt for å være en som forkynner et annet evangelium. Av en katolikk. Fordi jeg hadde skrevet om våre klima- og miljøsynder. Selv mener jeg at mitt syn på skaperverket har sin basis i den kristne tro. I skaperteologien. Jeg synes patriarken av Konstantinopel, Bartholomeus, har sagt det så godt:
'Grunnen til at jeg setter miljøet høyt er fordi det er direkte knyttet til den sakramentale dimensjonen ved livet og verden. Jeg har alltid sett på naturen fra et åndelig ortodokst perspektiv. Jeg har respektert naturen som et sted der vi møter Skaperen og har fellesskap med Ham.
Som ung gutt, da jeg fulgte presten i landsbyen min til gudstjenester i avsidesliggende kapeller på min barndomsøy, Imvros, kom jeg til å forbinde fjellsidens skjønnhet med liturgiens prakt. Miljøet gir et større perspektiv, panoramautsikt til verden. Jeg tror naturens skjønnhet i hovedsak gir oss et åpnere syn på livet og den skapte verden; den er på en måte kameraets vidvinkel, som til syvende og sist forbinder oss mennesker i å bruke, og til og med misbruke naturressursene på en egoistisk måte. Gjennom ortodoks teologis åndelige linse får jeg større forståelse for kompleksiteten i slike problemer som truslene mot havfiske, forsvinningen av våtmarksområder, skadene på korallrev eller utryddingen av dyre- og planteliv.
Det åndelige livet fordrer en tilbørlig ærefrykt - men ikke fullt ut tilbedelse - av Guds skaperverk. Hvordan vi direkte forholder oss til materielle ting, gjenspeiler vårt forhold til Gud. Den følsomheten vi viser overfor verdslige anliggender, reflekterer tydelig den helligheten vi føler for himmelske anliggender. Og dette er ikke kun noe som angår oss på et individuelt plan. Den angår også oss som fellesskap og samfunn. Vi er nødt til å behandle naturen med samme ærefrykt og undring som når vi verdsetter et klassisk eksemplar av høyverdig og vakker kunst. For å kunne nå en slik moden og verdig innstilling overfor miljøet, må vi imidlertid ta oss tid til å lytte til skapelsen. For å klare det, må vi først være stille...stillhet og askese er imidlertid også særdeles viktig når det gjelder å utvikle et balansert miljøetos, som et alternativ til vår nåværende måte forholde oss til jorden på, hvor vi utarmer naturressursene.' (Hans Hellighet Bartholomeus: Møte med mysteriet - et håp for jorden. Luther 2012, side 99-100)
For meg er naturen blitt mer og mer et bønnens rom. Skulle jeg være likegyldig når dette rommet ødelegges.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar