Status så langt

Nå har vi levd i selvpålagt karantene siden mars. Det har vært utfordende dager og uker etter bypass-operasjonen, selv om den var 100 prosent vellykket. Men utfordrende fordi blodtrykket mitt er svært høyt, og det har vist seg å være vanskelig å få det ned. Det er veldig slitsomt, og skaper mye uro i kropp og sjel. Parkinsons har gitt meg svelgeproblemer, noe som gjør det vanskelig å spise. Det fører til at jeg kaster opp igjen mye av maten. Et besøk hos øyelegen her om dagen, avdekket blødninger og veskeansamlinger i venstre øye. Jeg må derfor belage meg på en øyeoperasjon, før jeg kan opereres for grå stær på begge øynene.

Praktisk innebærer dette at jeg har sagt fra meg alle møter og taleoppdrag for september. Vi feirer heller ikke gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet, og det er uvisst når vi vil starte opp igjen.

Men vårt bønneengasjement fortsetter! Planen nå er å innrede en loftsstue til bønnekapell, hvor det kan bes tidebønner og hvor vi kan be for de bønneemnene som May Sissel og jeg får. Jeg arbeider nå også med å komme i gang med podkast-sendinger og bønneundervisning via zoom. Det er noen få ting som skal på plass før jeg kan sette igang. Om jeg ikke kan møte folk ansikt til ansikt, ville det vært fint å møte deg digitalt. Ellers bruker jeg rullatoren min til å foreta bønnevandringer og jeg har noen sjelesorgsamtaler.

Vi kommer også til å utgi noen nye bøker på forlaget vårt, Monastisk, av ulike forfattere og noen av bloggartiklene jeg har skrevet.

Vi er så takknemlig for forbønn. Det trenger vi. Det blir mye på May Sissel daglig, som må passe på meg. Men vi står i dette sammen og vi takker Gud for gode venner som støtter oss i forbønn og med gaver.

Vi har ikke tenkt å gi oss. Det er så spennende å be og det skjer mye i Guds rike. Tenker på alle bederne vi kjenner rundt om i verden, som kan fortelle om forunderlige ting som skjer, også når mennesker må trekke seg tilbake fra det som er synlig med det blotte øye.

Nå gleder jeg meg over september. Til gode tekopper, trekke på meg en varm genser og snart fyre i vedovnen. Da trenger man ikke så mye mer.