I går leste jeg et minneord som grep meg veldig. Det er ikke av personen på bildet. Bildet her er bare brukt i illustrasjonsøyemed, men det representerer likevel aldersgruppen jeg tenker på - både menn og kvinner. Enkle, uhøytidelige, arbeidssomme slitere, som leser sin slitte Bibel, full av understrekninger og tegn etter tårer på de tynne bibelbladene, som folder sine hender og gir raust til misjonens sak, tross minstepensjon. Som har en djup kjærlighet til Israel, følger nøye med i tiden og skifter til søndagsklær for å ære Gud, både på helligdagen og når de stavrer i vei til møter og gudstjenester.
Dette er Norges gull.
Det er ikke oljen som har gjort Norge til et rikt land. Det er disse gudfryktige sliterne.
Ikke minst har de holdt Norge og mange misjonsfelter oppe i bønn.
Det hadde ikke vært ansatte i våre frimenigheter uten dem. Det hadde ikke vært varme i våre bedehus heller. De var med å bygde dem. De har sendt ut mijonærer til fjerne himmelstrøk. Selv reiste de knapt noe sted. Kanskje på et misjonsstevne i ny og ne. Noen av dem dro til Israel for å se og oppleve andet med egne øyne. Noen dro flere ganger. Kjærligheten til landet og folket førte til at Israel ble deres andre hjemland.
De har spist enkelt. Levd enkelt. For å gi videre.
Får vi en ny slik generasjon? Neppe. Men det er verdt å håpe på det.
Og takke.
Både dem - og Gud.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar