Forvandling og fellesskap ved korsets fot

Sannsynligvis husker dere alle, i Pilgrim's vandring, hvordan Kristen kneler ved korset mens hans enorme byrde faller av og ruller bort. En strålende beretning, så sant for alle oss som har opplevd den! 

I går, like strålende, lyttet jeg til en gammel venn som kom hjem til oss for å fortelle meg hvordan hans byrde forsvant etter at Herren utfridde ham etter mange år med trelldom og nederlag.

For en rørende og herlig opplevelse å høre hva han sa! Jeg kjente mannen det meste av livet mitt, og jeg har aldri sett ham slik før. Strålende. Glødende. Kunne ikke slutte å snakke om hva Herren gjorde for ham, og vi ba sammen som ikke var i stand til å takke Herren nok.

Har du opplevd det samme?

Bare én vei, korsets vei, fører hjem!

Men en ting spesielt, som denne broderen fortalte meg, fanget virkelig oppmerksomheten min. Han tilbrakte nærmere et år i en institusjon som søker å bringe villfarne sjeler tilbake på riktig vei. (Ikke prøv for hardt å finne ut hvem jeg snakker om. Dette skjedde i en helt ikke-anabaptistisk setting.) Stedet der han bodde holder virkelig strenge regler, en bestemt rekkefølge som ingen tør å bryte sammen med en kraftig tilnærming til praktisk hellighet, lydighet, samarbeid, ansvar og hardt arbeid. Ikke ulikt en militærleir.

Men litt vemodig fortalte broderen meg en merkelig ting. Han sa først at han virkelig tvilte på om han kunne klare det der. Så mange rare ting å justere på en gang. Så forskjellig fra alt han noen gang har opplevd før. Likevel, på slutten av sin tid likte han det så godt at han spurte han tilfeldig om han kunne bli litt lenger. De ga ham en måned til, og smilte mens de gjorde det. "Det skjer med nesten alle," sa de. "Mange mennesker, selv etter at de har overvunnet problemene sine, elsker orden, den indre gjennomsiktigheten, kameratskapet, så godt at mange av dem begynner å bli lenger."

Får du det med deg?

En helt ny slags enhet. "Vi visste alle - alle av oss - hvorfor vi var her," sa han. "Vi hadde alle vært dårlige, enten blitt fanget eller meldt oss selv.. Ingenting å skjule lenger. Ingenting å late som. Men nå, utrolig nok, vi begynte alle å elske Kristus og elske hverandre på en dyp ny måte. Og nå, "med en pause, sa han:" Jeg bare savner det stedet så mye! "

Er det slik vi alle andre føler for menighetsfellesskapene våre?

Jesus fortalte en skeptisk fariseer (som ser skjevt på en syndig kvinne): "Jeg sier deg, hennes mange synder er tilgitt - for hun elsket mye. Men den som har blitt tilgitt lite, elsker lite."

Hver langfredag ​​i Tasmania (denne dagen, tro det eller ei, er fremdeles en nasjonal høytidsdag i det postkristne Australia) drar alle slags troende opp til Circular Head ("Nut"), i Stanley, for sammen å minnes Kristi lidelse.

Denne mengden involverer, som du kan se, i stor grad de unge. For noen år siden møtte vi også opp på Fossil Bluff, nær kystbyen Wynyard. Der (nesten ikke så høyt som nuten) samlet mange eldre mennesker seg. Alltid på kvelden, akkurat når lysene tennes langs sjøen.

Fra alle de lokale kirkene møttes de stillferdig, ettertenksomt, mens en pastor fra hver kirke leste en del av lidelseshistorien. Ingen kommentarer, bare evangeliet. Den engelske anglikanske presten (en kvinne) leste sin del. Det gjorde også den irske katolikken. Den engelske baptistpresten (slett ikke som baptistene i Amerika!), Sammen med den metodisten, den nederlandske reformerte, Plymouth Brethren en eldste fra fra pinsemenighete. Jeg leste min del av Skriften som representant for de lokale anabaptistene (Hutterites). . . .

Merkelig, hver gang vi gjorde det, begynte jeg å gråte.

Så mye lik dommedagen, når hver og en av oss dukker opp, side om side, ansikt til ansikt med Kristus.

Noe å skjule lenger den dagen?

Synd, da er det for sent.

Men det som virkelig rørte meg, hver gang, var sangene.

Alle disse gamle australske menneskene - hver eneste av mennene, med hattene av - sang fremdeles fantastisk. Absolutt etter hukommelsen, ikke noe problem i det hele tatt. Skremmende gamle stemmer, hver og en fra alle deres forskjellige kirker. Spesielt en salme ringer fremdeles i ørene mine - Kneel at the Cross (knel ved korset).

Kjenner du den fantastiske engelske salmen?

Kneel at the cross,
Christ will meet you there,
Come while He waits for you;
List to His voice,
Leave with Him your care
And begin life anew.

     Kneel at the cross,
     Leave every care;
     Kneel at the cross,
     Jesus will meet you there.

Kneel at the cross,
There is room for all
Who would His glory share;
Bliss there awaits,
Harm can ne’er befall
Those who are anchored there.

Kneel at the cross,
Give your idols up,
Look unto realms above;
Turn not away
To life’s sparkling cup,
Trust only in His love.

Vet du det, brødre og søstre, hvis alle kristne - ikke bare de ved kriminalomsorgsinstitusjoner, men alle overalt - virkelig ville knele på Kristi kors, ville hele verden endre seg!

Alle stygge kirkesplittelsene ville smelte bort. Ulykkelige ektefeller vil elske hverandre igjen. Barn ville være trygge, og alle eldre ville ha selskap! Ekte fellesskap ved korset. Men - det var ikke den eneste sangen vi sang på Fossil Bluff.

- Peter Hoover.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)