Om å være forberedt på det uventede

 Jeg har tenkt på hvor mye de formene og rammene vi har vokst opp med blir bestemmende for oss gjennom livet. Formene og rammene blir også et slags måøeapparat vi benytter for hva vi liker og misliker, og også en standard for hva vi anser å være rett eller galt. Vokste vi opp i et kristent miljø med en bestemt musikk- og møtestil, så er det den stilen som vi trived med og det som er annerledes enn den stilen blir ikke bare feil, men sågar ansett som forførisk og vranglære. Man bedømmer dagens kristenhet ut fra det som var standard i sin egen oppvekst, som generasjonen før det igjen. Når man så hører eldre generasjoner snakke om vekkelse, så er den den de har opplevd som er den virkelige vekkelsen, og ikke dagens. Når de så snakker om at vi må vende tilbake til 'gamle tiders vekkelse', så er det den de selv opplevde, de tenker på.

'Si ikke,' sier Guds ord, 'Hva kommer det av at de gamle dager var bedre en de som nå er? Det er ikke av visdom du spør om det.' (For 7,10)

Nostalgi er ikke det samme som 'evnen til å skjelne ånder'. Gamle dagers vekkelser er ikke nødvendigvis noen målestokk på det Gud holder på med nå. Vi må vokte oss vel for ikke å være stridende mot Guds Ånd i vår egen tid.

Den Gud kan bruke er den som stadig har noe å lære. 

Den som lever med Herren er forberedt på det uventede.

Han eller hun lengter etter det hellige Guds nærværet.

Omtrent på denne tida i fjor preket jeg i Sannhetens Ord på Slemmestad over ordene fra Hab 3,19:

'Herren Herren er min kraft. Han ir meg føtter som en hind og lar meg skride fram over mine høyder.' 

Det ordet er ikke mindre sant i dag! Herren vil ta opp opp i høydene, gi oss luft og rom, la oss få oversikt og gi oss syn. åpenbaring. Han vil at vi skal ut av tvangstrøya, og ut i et vidt, åpent landskap, uten de begrensninger fortiden har gitt oss. Nå under korona-krisa har vi tid til å virkelig søke Herren, om vi er sultne nok. Og kjenner du ikke sulten og hungeren kan du be om den!!