Som i Noahs dager, del 2

 Noah, sønn av Lamek, var den tiende i linje fra Adam. I gårsdagens artikkel så vi nærmere på hvoran Enok, som vandret med Gud', åndelig sett må ha påvirket Noah, som også ble kjent for det samme. Enok, på sin side, må ha blitt påvirket av Adam, som sikkert hadde fortalt om sine sterke Gudsopplevelser. Det ubrutte fellesskapet med Herren selv i Edens hage. Det står så blendende vakkert i 1.Mos 3,8:

'Og de hørte Herren Gud, da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval...' (Norsk Bibel)

Men livet Noah levde sto i skarp kontrast til omgivvelsene. Samtiden var alt annet enn god og trygg. Adams slekt var sunket ned i djup åndelig fortvilelse og umoral. Det fører blant annet til at levealderen går ned: '... og deres dager skal være hundre og tjue år.' (1.Mos 6,3) Moses beskriver tiden Noah levde i, slik:

'Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i hjertene deres var onde hele dagen lang.' (1.Mos 6,6)

Da er det sannelig mørkt. David beskriver syndens grufulle realitet i Salme 14,3 slik: 'De er alle veket av, alle sammen er fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste.' (Salme 14,3) Det er dette salmeverset apostelen Paulus siterer i Romerbrevet, når han skriver: '... alle har syndet og mangler Guds herlighet.' (Rom 3,23)

Det er ikke lett for vår egen tid å forstå det som nå skjer. Vi snakker jo ikke lenger om synd og om Guds vrede. Det er blitt ukjente begreper for det moderne mennesket. Det forties også i kristne sammenhenger. 

'Da angret Herren at han hadde skapt mennesket på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte. Og Herren sa: Jeg vil utrydde fra jorden menneskene jeg har skapt, både mennesker og fe og krypdyr og himmelens fugler, for jeg angrer på at jeg har skapt dem.' (1.Mos 6,6-7)

Først gir Moses oss et innblikk i Guds hjerte: Hans barmhjertighet, Hans kjærlighet. Så gir han oss et glimt av Guds vrede, som også er en del av Guds karakter. Syndene menneskene begår, som innerst inne er et opprør mot Gud, får sine konsekvenser. Det snakkes det heller ikke om i vår tid. I vår tid - som i Noahs dager - lever vi som om Gud ikke finnes, og det vi gjør får ingen konsekvenser, om det ikke oppdages. 

'Dommen,' sier Børre Knudsen, 'kommer når Gud ikke lenger kan holde sin sorg for seg selv. Det brister for Gud, og hele skapningen brister med hans hjerte.' (Børre Knudsen: Grunnsøylene. Credo forlag, 1996, side 90).

I forbindelse med denne artikkelserien om Noah, fant jeg igjen noen talenr som Børre Knudsen holdt på Bjerkely Misjonssenter i Tromsø vinteren 1991-92. En av talene hander om nettopp Noah. Der sier han noe svært interessant:

'Tidspunktet er det år Noah fyller 600 år (1.Mos 7,11). Når vi leser gjennom Noah-tekstene møter vi mange svært gamle mennesker, 500 år, 600, 700 og opp til 900 år. De lever i nesten 1000 år! Tallene virker ofte tilfeldige, og vi skjønner ikke noen mening med dem. Jeg har ikke tenkt å prøve å forklare meningen. Men det som slår en er at hvis vi regner sammen alle årene i Sets stamtavle regner på hvor gamle de var da de fikk den sønnen som fører tavlen videre, da finner vi at syndfloden kom i år 1656 etter at Adam ble skapt. Og her er ingen ting overlatt til tilfeldighetene.

Alle Noahs stamfedre døde før synfloden. Metusaalh, den eldste av dem, som var far til Lamek,m og bestefar til Noah, dør etter sin sønn Lamek. Han dør nøyaktig  i året 1656 etter Adams skapelse, altså dør han nøyaktig i det året syndfloden kommer. Ingen av de rettferdiges slekt, disse ti patriarkene i slektstavlen før Noah, omkommer under syndfloden. Men i det øyeblikket den siste av de rettferdiges slekt dør, så kommer den. Det står ikke fortalt i teksten, men det står der i matematikken. Det er overlatt til oss å regne ut. Uten at teksten sier det, skal vi se det. Dette er et godt eksempel på hvor gjennomtenkt tekstene er, alle detaljer betyr noe, de er ikke bare tilfeldig strødd utover uten hensikt og mening. Den gamle rettferdige Metusalahs dødsår blir det år da flommen bryter løs og jorden forsvinner. Han skulle først få komme i sin grav, så kunne dommen komme.' (side 90-91)

fortsettes