Som i Noahs dager, del 4

Jes 57.1-2 er et nøkkelord for å forstå historien om Noah: 'Den rettferdige omkommer, og det er ikke noen som legger seg det på hjerte. Fromme menn blir rykket bort uten at noen forstår det. For den rettferdige blir rykket bort før ulykken kommer. Han går inn til fred. De hviler på sine leier alle de som går sin vei rett fram.' 

Tiden må modnes for Guds dom. Det er noen som holder igjen, nemlig de rettferdige. Det er de som er saltet som forhindrer forråtnelsen. Derek Prince skriver i sin bok: 'Historien formes gjennom bønn og faste': 

'Vårt nærvær gjør verden til et sted som Gud kan godta. Vårt nærvær overgir verden til Guds nåde. Uten oss ville det ikke vært noe som kunne gjøre verden akseptabel for Gud. Men fordi vi er her, fortsetter Gud å handle med nåde og miskunn fremfor vrede og dom. Det er årt nærvær som utgjør den store forskjellen.'

Og så trekker Prince frem Abraham som et eksempel på dette:

'Dette prinsippet er levende illustrert i fortellingen om Abrahams forbønn for Sodoma slik det står skrevet i 1.Mos 18,16-33. Herren hadde fortalt Abraham at han er på vei til Sodoma for å undersøke om byens ondskap hadde nådd et punkt hvor Herrens dom ikke kunne holdes tilbake. Abraham går da sammen med Herren på vei til Sodoma og diskuterer med ham vedrørende prinsippene for hans dom. Først fastslår Abraham et prinsipp som er basis for alt som følger etter: .Det har aldri vært Guds vilje at dommen som rammer de onde også skulle komme over de rettferdige.' (Derek Prince: Historien formes gjennom bønn og faste, side 13-14)

Børre Knudsen er inne på det samme i sine bibeltimer på Bjerkely Misonssenter i Tromsø vinteren 1991-92:

'Kanskje han (Paulus) mener at så lenge det finnes en kjerne av troende, så bærer vi hele verden. Så lenge vi er tilstede som et kongelig presteskap, som Gud har kalt oss til å være, så avverger vi dommen. Til en viss grad blir verden bevart. Vi vet at før Jerusalem ble ødelagt i år 70 sørget Gud for å fjerne alle de kristne. Det fantes ikke en eneste igjen i byen, de var oppe i fjellene hvor de kunne overleve. Sodoma og Gomorra kunne heller ikke gå under før Lot var berget ut sammen med sine døtre og sin hustru.' (Børre Knudsen: Grunnsøylene. Credo forlag 1996, side 91-92) 

Guds hjerte er i sorg.

Dommen er uunngåelig. Det står at Gud sørger og angrer. Det er også en side ved Hans uutgrunnelige vesen, og det er en side ved Guds hjerte vi trenger å stifte bekjentskap med. 

Å, for djup i Jesu kjærleik!
Utan grenser, botnlaus, fri!
Som en mektig havsens bylgje
har han løynt mi syndetid.
Over, under, rundt omkring meg
er Hans sterke kjærleiks straum,
driv meg fram imot mitt heimland,
dyre, fagre framtidsdraum!

Men så - anger og sorg i Guds sinn.

'Det er ikke lettferdige ord,' sier Børre Knudsen og legger til: 'Han skapte og så på skaperverket, han så at alt var såre godt. Men fordi vi hadde ødelagt og besundlet og svint det til, måtte Gud sørge og angre. Denne angeren og denne sorgen må skylle inn over oss hvis syndflodsfortellingen skal bli sann for oss, og ikke bare en fjern fortelling om noe som skjedde en gang for lenge siden. Paulus er inne på dette i Andre brev til korinterne, kapittel 7,10, når han snakker om bedrøvelsen etter Guds sinn. Jeg tror at vi kan driste oss å tolke det slik at bedrøvelsen er fra Gud og i Guds sinn. Det er ikke bare en bedrøvelse som Gud finner behag i når han finnner den hos oss, men det er en bedrøvelse over synden. Det er den syndenød som Gud bærer for oss og på grunn av oss, den nød som er lagt inn over Gud når han er i ferd med å oppgi sine skapninger. Han orker ikke lenger å bære det. Han kan ikke lenger forsvare p opprettholde det. Han kan ikke gjøre seg selv medskyldig i det. Og så gjør han seg medskyldig i det likevel, i sin sønn.' (Børre Knudsen: Grunnsøylene, side 95-96)

Å, for djup i Jesu kjærleik!
Sprei Hans pris fra hav til hav:
Kor han elskar alle, alle,
frelsar oss fra synd og grav,
kor Han vaktar sine kjære
som Han kjøpte med sitt blod,
kor Han ber for veike vener,
sender kraft og trøyst og mod!

Å, for djup i Jesu kjærleik!
Ingen stad eg kvilar så.
Som eit mektig hav av signing,
som ei hamn av fred og ro!
Å, for djup i Jesu kjærleik!
Der min himmels himmel er.
Mine lengsler stig mot trona,
mine augo Lammet ser.

fortsettes