Martin av Tours - åndelig veileder for en moderne tid, del 3

 I Locociacum fikk Martin de ti lykkeligste og mest kreative i sitt liv, og han var mye på farten i disse årene. Han opplevde også en tid hvor han fikk be med mange syke til helbredelse. Martin var også en høyt skattet åndelig veileder. Han brukte tiden til å besøke andre eneboere og små kommuniteter i et stadig større distrikt. Martin ble lagt merke til og da bispesetet i byen Tours ble ledig, var det mange som mente at Martin skulle bli den neste biskopen. En stor delegasjon ble sendt til Locociacum for å forsøke å overtale ham til å ta i mot bispekallet. Men Martin sa nei. Han ville leve et liv i en kommunitet og higet ikke etter noen bispestilling. Medlemmene av delegasjonen fra Tours ville derimot ikke gi seg så lett. Martin forsøkte å komme seg unna og det er herfra den berømte historien om Martin og gjessenne fant sted.

Martin gjemte seg inne i en stor gåseflokk, men gjessene avslørte ham. Dette skal i følge tradisjonen ha skjedd 11.november. I Norge har dagen fått navnet Mortensmess. Martin ble ført med makt tilbake til Tours hvor han ble vigslet til biskop.

Martin av Tours skulle bli en uvanlig biskop. Noen administrator var han såvisst ikke. Han la vekt på å leve et kontemplativt liv og så raskt det lot seg gjøre flyttet han ut av bispegården. litt på utsiden av byen, på nordbredden av elva Loire fant han et sted hvor det var helt naturlige huler i en klippevegg. Stedet lignet på Locociacum, men var enda større. Stedet skjuler en helt spesiell historie: Den første biskopen av Tours, Hellige Gatien, hadde feiret gudstjeneste i hemmelighet i disse hulene under de store kristendomsforfølgelsene 150 år tidligere. Dette var av stor betydning for Martin. Han ønsket å forankre sin bispegjerning i martyrenes og bekjennernes ånd. Det var også her han bygget sin egen tømmerkoie. Denne bønnekoia skulle bli hans hjem for resten av livet. 

Martin hadde knapt nok fått bygget ferdig sin bønnekoie inne i skogen før unge menn begynte å strømme til og slå seg ned. Slik vokste klosteret Marmoutier fram, og snart bodde det 80 munker der. Bispesetet i Tour ble godt ivaretatt av en gruppe prester og diakoner. Martin behøvde ikke å bekymre seg for de krevende administrative oppgavene, og Martin kunne konsentrere seg om sin oppgave som sjelesørger og åndelig veileder. Klosterfellesskapet feiret gudstjeneste en gang om dagen, og de livnærte seg ved å dyrke frukt og grønnsaker og ved å fiske i Loire-elva.

Brødrene gikk enkelt kledd og det gjaldt også Martin. Han avviste enhver for for biskopelig prakt. Istedet for å utstyre kirkene med praktfulle tronstoler for biskopen som skikken var, satt biskop Martin på en liten trebeint melkekrakk når han ledet gudstjenesten. Den eneste formen for skrud han aksepterte var en enkel hvit kappe over tiggerklærne når han forrettet eukaristien.

fortsettes.