De hører med til de stille i landet. Så stillferdige er de at vi ofte ikke legger merke til dem, ohg når vi hører om dem forundres vi over at de har bodd her i blant oss. Jeg tenker på hellige menn og kvinner som har bodd - og bor - i Norge, og i våre naboland. De er enkle i livsførsel og de gjør lite ut av seg. De søker ikke scenen og rampelyset. Nylig gikk en av dem hjem til Gud: munken Robert fra Austbygdi i Tinn i Telemark. Jeg tenker også på Munken fra Siljan (bildet), hvis minnedag det var i går. Fader Robert var jeg så heldig å få møte, men ikke Eusebios Vittis, som den andre munken het. Likevel føler jeg meg nært knnyttet til ham.
Åndelig modenhet er noe som erverves over tid, gjennom prøvelser, nær omgang med Gud og Den Hellige Ånds gjerning og veiledning. Åndelig modne mennesker er alltid prøvede mennesker - uten unntak.
Jeg har tenkt mye på dette den senere tiden fordi vår tid serverer så mange lettvintheter. Det er slett ikke alt man kan lese seg til, eller fange opp og tro at det er en del av ens levde liv. Dessverre foregår alt for mye i vårt hode. Vi har for liten kontakt med vårt hjerte.
Vi trenger alle åndelig veiledning. Dessverre er det så veldig få veiledere med integritet, modenhet og levd liv. Underlig at i det sekulære livet skal vi 'kurses' i alt mulig, mens det åndelige livet skal vi klare på egenhånd.
Hvordan blir man en åndelig veileder?
Livshistorien til Grekeren ved Siljan - Stergios Vittis - han som senere skulle bli Eusebios Vittis (bildet) gir oss et svar. Vi feirer minnet om denne distingverte og ydmyke munken i dag. Han døde 4. november 2009 i en alder av 82 år.
Hans liv er knyttet til både Sverige og Hellas. Til Sverige kom han på midten av 1960-tallet. Da var han utdannet teolog. Først til Lund, så til Uppsala. På grunn av den økte arbeidsinnvandringen på slutten av 60-tallet ble det et økende behov for gudstjenester og sjelesorg og i fraflyttingstruede Algutsboda i Småland begynte prestegjerningen til Stergios Vittis. Han ble nemlig viet til prest og munk og fikk navnet Eusebios.
Men det var ikke bare i innvandrerbygda Algutsboda at fader Eusebios hadde sin prestegjerning. Den tok ham over hele landet. En konflikt med stiftsledelsen førte til at fader Eusebios trakk seg tilbake. Denne gangen til Dalane. På retreatstedet St.Davidsgården i Rättvik fikk han seg jobb som vaktmester og i 1973 kjøpte han seg et hus inne i skogene noen kilometer fra retreatgården. Dette ble et stillhetens og bønnens sted. Hver dag kunne man se fader Eusebios gå den lange veien til og fra arbeidsstedet.
Gjennom et omfattende forfatterskap kom han i kontakt med mange mennesker som søkte fader Eusebios for råd. I 1980 vendte han tilbake til hjemlandet, hvor han tilbrakte sine siste år i bønn. Om mange hadde søkt hans råd mens han oppholdt seg i Sverige, ble det nesten overveldende nå. En stadig strøm av mennesker kom til hans skete i Faya Petra i Sidirokastro som ligger i det nordlige Hellas. Fader Euseboios ble en geron, en erfaren og karismatisk åndelig veileder, det russerne kaller en starets.
En som opplevde fader Eusebios, hadde dette å si om ham:
'Fader Eusebios var en attraksjon for tusenvis av sjeler fra et hvert samfunnslag; han var en åndelig far som var anerkjent av lærde mennesker gjennom hele livet'.
Det forteller Stilianos Kemetzetzidis, eieren av forlagshuset 'Orthodox Kipseli', som har utgitt flere av bøkene til fader Eusebios. Han legger til:
'Han var veldig ydmyk. Han ville ikke at noen av hans bøker skulle bære hans navn, så han benyttet pseudonymet 'Kexri', som kan oversettes 'ikke viktig'. Det var med stor møye jeg fikk overtalt ham til å benytte hans eget navn på hans bøker. Han tillot ikke at noen fotograferte ham, han snakket heller aldri om seg selv. Han ønsket heller ikke å tjene noe på sine bøker, penger interesserte ham ikke'.
Bønn, stillhet, avholdenhet, faste, den regelmessige bibellesningen, ikke minst Jesusbønnen - alt dette formet fader Eusebios, som det former alle de som Herren utruster til å være åndelige veiledere. I dag er det mange gode grunner for å takke Gud for livet til fader Eusebios. Han var en eget vennlig mann, slik Jesus var.
'... ved Kristi egen vennlighet ...' (2.Kor 10,1)
Fader Eusebios hadde selv bedt om at hans død ikke skulle bli kunngjort før etter hans død, likevel strømmet store skarer til kirken for å ta avskjed. Selve begravelsen ble forrettet av hele tre metropolitter: Barnabas av Neapolis, Makarios av Siderokastro og Meletios av Kouluez.
I morgen byr jeg på en godbit: noen tekster av 'munken fra Siljan' som aldri har vært oversatt til norsk.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar