Sikker i Jesu armer

Takk for forbønn. Det har vært noen tøffe sykdomsdager nå. Med Parkinsons følger mye uro og utrygghet. Det er en del av sykdomsbildet, og kanskje ikke alltid like lett å forstå verken for seg selv eller for andre. Det er ei linje fra en velkjent salme som lever sitt eget liv i meg for tiden: 'Sikker i Jesu armer,' Disse ordene betyr mye for meg, og jeg tror utggangspunktet for dem må være noen ord vi finner i Evangeliet etter Johannes:

"Mine sauer hører min røst; jeg kjenner dem, og de følger meg. Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Min Far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive noen ut av min Fars hånd. Jeg og Far er ett." Joh 10,27-30.

Disse ordene er til å leve og dø på.

Så ber jeg om at de må bli en daglig reallitet. Noe jeg kan oppleve. 

Men så har jeg tenkt:

Selv om jeg har så dårlige dager at jeg ikke opplever å høre Den gode gjeterens stemme, er jeg likevel i Hans armer. Det er Gjeteren som bærer sauen sin, ikke sauen som bærer Gjeteren. Og selv om man ikke opplever der slik at man blir båret, blir man det likevel. 

Likevel ber jeg om at jeg også fysisk må få opplevelser av å bli båret, for Guds omsorg er ikke noe abstrakt; en tanke, men noe konkret. Troen er jo ingen innbillning. 

Ordene Johannes gjengir kommer fra Jesu egen munn, og gir en dobbelt forsikring: verken Jesus eller Gud Fader svikter sine. Begge vbærer de om storen er aldri så hard.

Tenk at Han har gitt oss et evig liv. 

Takk at dere fortsatt ber for meg og May Sissel.