Tidlig på 1950-tallet arbeidet en amerikansk misjonær i en liten by i Argentina i Sør-Ameriks. R. Edward Miller (bildet) hadde sammen med sin kone arbeidet i mange år uten å se særlige resultater av arbeidet. Han følte at han hadde prøvd absolutt alt han kunne komme på - uten en ting: pågående konsentrert og utholdende forbønn.
Uten å informere menigheten han betjente begynte han å be åtte timer hver dag. Han ba o at Gud måtte vekke opp både ham og forsamlingen, så vel som i samfunnet rundt ham. Helt alene ba han, time etter time, av og til fastet han også. Han var fast bestemt på at han virkelig ville se vekkelse.
Etter å ha bedt i omlag seks måneder, talte Gud til denne slitne misjonæren. Et ord! Fortsett! Så han fortsatt noen måneder til.
Så talte Gud igjen. Denne gangen sa Herren at han skulle kalle sammen til nattlige bønnemøter. De skulle til å begynne med be fra klokken 20.00 til midnatt, og begynne førstkommende mandag. Edward Miller begynte å diskutere med Herren: 'Er du helt sikker på dette? Hvis vi annonserer bønnemøter, kommer det bare de gamle damene. Og alt de vil gjøre er å sitte å se på mens jeg ber.'
Det syntes som om Herren var enig og sa: Jeg vet det.
Men Miller gjorde som han hadde fått beskjed om. Han annonserte en uke med bønn med samlinger hver kveld. Som han hadde sett for seg kom det bare de gamle damene. Og ja, de var tause og så hvordan pastoren ba i fire timer. Ved midnatt spurte han dem om noen av dem hadde fått et ord fra Gud? En av de gamle damene rakk hånden i været og sa at hun hadde en underlig følelse at hun skulle reise seg opp, gå bort til et trebord som sto foran i menighetssalen og banke på det, men syn syntes det dirket veldig dumt, og kunne ikke tro at det var et ord fra Gud. Dermed brøt alle opp og gikk hjem.
Neste dag skjedde bøyaktig det samme. De samme tre gamle damene kom. Satte seg og gjorde ikke noe annet enn å se på at pastoren sin bad i fire timer. Ved midnatt gjentok den samme damen det hun hadde sagt kvelden før, at de skulle banke på trebordet. Dette var fullstendig galskap. Så gikk pastoren og de gamle damene hjem hvert til sitt.
De to neste dagene skjedde akkurat det samme. Den gamle damen ville ikke gjøre narr av seg selv, så hun satt stille og så gikk de hjem.
Miller undret seg. Kunne det være at dette handlet om en lydighetshandling som handlet om noe mye større? Hva ville skje om den gamle damen gjorde det hun hadde følelsen av at hun skulle gjøre?
På den siste kvelden i denne bønneuken. Heller ikke denne gangen kom det flere enn de tre gamle damene som kom for å se pastoren sin be. Mot slutten av bønnemøtet, på det samme tidspunktet den gamle damen fikk følelsen av at hun skulle reise seg, gå bort til trebordet, og banke, sa Miller: 'Nå vil vi reise oss alle sammen og gå bort til bordet, stille oss rundt det og banke!' Han tenkte at de ikke ville avstå fra å følge ham. Han gikk først og banket en gang. De to andre kvinnene kom nølende etter og banket hver sin gang. Endelig reiste den tredje kvinnen seg, hun som hadde følt at de skulle gjøre det. Hun banket på ned sin tynne, knoklete hånd.
Plutselig kom Den Hellige Ånd! De fire ble med det samme overveldet av Guds herlighet og hellige nærvær. De tre damene ble døpt i Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i tunger og priste Gud.
Det varte ikke lenge før folk fikk høre om det som hadde skjedd. Det var som en ild som spredte seg i tørrt gress, og folk begynte å komme til kveldsbønnemøtene, Nå ble hele menigheten berørt av det Gud gjorde. Vekkelsen spredte seg til hovedstaden Buenos Airos, i 1954. Her måtte man ta i bruk utendør fotballstadioner for å få plass til de tusenvis som kom for å høre evangeliet.
Det hele begynte med utholdende bønn, trofasthet og lydighet.
Tekst copyright: Bjørn Olav Hansen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar