De siste tiårene har det vætt et stort fokus på to av de fem tjenestegavene som omtales i Efeserbrevets fjerde kapittel, nemlig apostel- og profettjenesten. Det har vært naturlig, siden Gud gjenreiser tjenestegavene i vår tid 'for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi kropp' (Ef 4,12). Det har også vært litt snakk om evangelist- og hyrdefunksjonen, men få om noen snakker om lærerembetet. Det er litt underlig, for allerede i misjonsbefalingen sier Jesus: '... og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere.' (Matt 28,20)
Lærerembeteet hadde en helt naturlig plass i urkirken: 'I menigheten i Antiokia var det noen profeter og lærere...' (Apg 13,1)
En av lærerne i urkirken var Apollos fra Aleksandria. Hans kall var å reise i apostlenes fotspor, for å vanne der dee hadde planter. Vi leser om dette i 1.Korinterbrev, hvor apostelen Paulus skriver: 'Jeg plantet, Apollos vannet, men Gir gir vekst.' (1.Kor 3,6)
Apollos var født i Aleksandria. Vi finner denne beskrivelsen av ham i Apg 18,24-26: 'Det var en jøde der ved navn Apollos, født i Aleksandria, som kom til Efesos. Han var en veltalende mann, og han var sterk i Skriftene. Han var opplært i Herrens vei. Og da han var brennende i ånden talte og lærte han grundig om Jesus, enda han bare kjente Johannes' dåp. Han begynte å tale frimodig i synagogen.'
Om Apollos er selve prtotypen på læreren i urkirken, merker vi oss noen karaktertrekk ved ham:
1. Han var veltalende.
2. Han var sterk i Skriftene.
3. Han hadde selv blitt undervist
4. Han var brennende i ånden.
5. Han var grundig
At Apollos selv hadde blitt undervist før han selv begynte å ubdervise er helt i tråd med datidens læremodell. Jesus talte om dette, blant annet i Luk 6,40: 'En disippel er ikke over sin mester, men enhver so,m er full-lært, blir som sin mester. Datidens læremodell var et forhold mellom en mester (lærer) og hans elev, eller elev, eller kanskje enda bedre forstått som 'lærling'. En lærling på Jesu tid gikk i lære, ikke bare i teoretiske fag, men lærlingene praktiseerte der mesteren lærte fra seg og ble så som sin mester, som igjen fikk lærlinger som igjen underviste andre.
En annen forutsetning for den nytestamentlige lærertjenesten er at vedkommende må være 'sterk i Skriftene'. Med det menes at man er vel bevandret i Guds ord, kjenner Ordet godt, vet hva som står der og kan redegjøre for det. 'Mine brødre! Ikke mange av dere må bli lærere! For dere vet at vi skal få desto strengere dom.' (Jak 3,1) Hvorfor er det slik? Fordi en lærer er betrodd mye, og kreves derfor til ansvar. Fordi han kjenner Skriften er han også forpliktet til å lære i samsvar med Skriften.
Når apostelen Paulus instruerer sin medarbeider Timoteus hvordan en menighet skal ordnes, og han snakker om tilsynsemetet i en menighet, er det en rekke forutsetninger som må ligge til grunn for at noen skal få den tjenesten. Blant annet dette: 'Han må ikke være en nyomvendt, for at han ikke skal bli oppblåst og falle under djevelens dom.' (1.Tim 3,6)
For noen år siden møtte jeg en gjeng ivrige ungdommer. Noen av det som karakteriserte dem var at de var ivrige studenter av Guds ord. Lyset hadde gått opp for dem og de 'kunne alt'. Det de manglet var både skjønnsomhet, ydmykhet og erfaring. De hholdt på å ødelegge en hel menighet. Så annerledes med Apollos, var at selv om han var ivrig og kjente Skriften godt, var han lærevillig. Lukas forteller oss at Apollos kjente bare til Johannes-dåpen. Et kristent ektepar, Priskilla og Akvilas, tar seg av ham: 'Da Priskilla og Akvilas hadde hørt ham, ba de ham til seg og la Guds vei nøyere ut for ham.' (Apg 18,26)
Det gjelder ikke bare å ha kunnskap - for kunnskapen oppblåser. Man må ha kjennskap også. Man må KJENNE den Herre Jesus. Da kommer ydmykheten helt naturlig. En lærling er nemlig ikke større enn sin mester.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar