Stress er en slags vold mot tiden. Hvert menneske har sin naturlige rytme. Denne rytmen må du tilpasse deg hvis du ønsker fysisk, psykisk og åndelig utvikling. Naturligvis havner du av og til i situasjoner der du må øke tempoet. Men vanligvis bør du være følsom for din egen rytme.
Et stresset menneske lar aldri handlingene få tid til å modnes. Derfor blir de tomme og innholdsløse og bærer ingen gode frukter, hverken for den som utfører dem eller for andre. Den som er stresset, 'kaster' handlingene sine ut med voldsom kraft. Men den som lever etter sin egen rytme, lar rolig handlingene vokse fram fra dypet.
Vi har alle muligheten til å bearbeide og overvinne vår trang til stress. Selv om ytre omstendigheter pålegger deg en altfor rask rytme, kan du av og til gjøre en aldri så liten pause for å hente fram kreftene og finne igjen deg selv og din egen rytme. Kanskje finner du Gud også. En indre bønnestund, kort eller lang, er den aller beste formen for pause. Der finner du igjen Skaperens egen rytme!
Naturen kan lære deg mye om respekten for den riktige rytmen. Tenk på hvor rolig og fredfullt såkornet vokser i åkeren. Det vokser uten hastverk, av sin egen indre voksekraft. Hvis en plante ville vokse fortere enn den indre kraften tillot, så ville den blitt stresset. Men slik er det aldri med planter. Det lønner seg ikke å bryte opp en blomsterknopp med vold. Det bare ødelegger blomsten. En levende organisme skal aldri forseres.
Slik er det med deg også. Du kan bare bli det du er ment å være hvis du følger den takten Gud har for deg.
- Wilfrid Stinissen: Verbum 1994, side 33.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar