Er ikke evangeliet 'spicy' nok? I 'trumpismens' tidsalder, del 4

Blant annet som en følge av storbrannen i Rom ble den kristne tro forbudt Imperiet. Forfølgelsene under keiser Nero var særdeles brutale og grusomme. På denne tiden arresteres Paulius for andre gang, og denne gangen slipper han ikke fri. Mens han ventet på å bli drept, skriver han det andre brevet til Timoteus. Han ber Timoteus forbli tro, uansett hva som skjedde, og vise seg som en sann Kristi tjener. Paulus ber samtidig Timoteus om å komme til Rom før vinteren setter inn. To ganger nevner han dette: 'Gjør alt du kan for å komme til meg snart.' (4,9) og 'Gjør ditt ytterste for å komme før vinteren.' 

Apostelen føler seg alene i den beksvarte natten det var for Kristi menighet: 'Demas har forlatt meg fordi han fikk kjærlighet til denne nåværende verden, og har reist til Tessalonika. Kreskens har reist til Galatia og Titus til Dalmatia. Bare Lukas er hos meg...' (4,10-11) Forfølgelsene fra Imperiet er en ting, frafallet fra troen noe helst annet. Begge deler skjedde samtidig. Men Paulus forblir tro livet ut.

I utgangspunktet var romerne svært tolerante overfor mennesker av ulik tro. Da var det verre med de kristne. Årsaken er åpenbar: Den kristne tro var en direkte utfordring for Imperiet fordi de kristne hadde en annen herre enn keiseren. Deres lojalitet var til Kristus.

'Disse som har snudd verden opp ned, er også kommet hit ... og de virker alle i strid med keiserens påbud og sier at det er en annen som er konge - Jesus.' (Apg 17,6-7)

Det er virkelig et stort tankekors dette: hadde de første kristne vært lojale mot Imperiet og spilt på lag med keiseren, ville de mest sannsynlig unngått de grusomme forfølgelsene og den kristne tro ville vært en akseptert del av trosmangfoldet i Imperiet. Men det var umulig for de første kristne. De hadde en Herre, og en lojalitet: Jesus. Derfor bøyde de ikke kne for Imperiet. Det er et like alvorlig tankekors at dagens kristne er villige tilå bøye kne for Imperiet.

Det skjedde også med de første kristne. Etter å ha blitt forfulgt i varierende grad under ulike keisere, ble kirken etter hvert utmattet av å stå i kampen. Ingen av de romerske keiserne hadde klart å beseire den, til tross for alle martyrene. Da dukker keiser Konstantin opp på arenaen. At forfølgelsesstratregien til de foregående keiserne ikke virket, var åpenbar. Kirken fortsatte å vokse. Dermed fant keiser Konstantin frem til en annen strategi: å bli venn med kirken! Men det hadde sin pris! Keiseren ble kirkens sekulære overhode. Og kirken ga etter, trett og sliten som den var av bølger av forfølgelser.

Undergrunnskirken i Kina ble for noen få år siden ble utsatt for den samme taktikken av kinesiske myndigheter. Etter årtider med utmattende forfølgelser prøvde det kinesiske kommunistpartiet seg på en ny taktikk. De henvendte seg til de ulike husmenighetsnettverkene for å 'slutte fred' med dem. Forfølgelsene skulle opphøre, men det var selvsagt en prislapp: husmenighetsnettverkene måtte være lojale mot statsmakten! 

Fra godt informerte kilder er jeg blitt fortalt at lederne for de ulike husmenighetsnettverkene var så slitne at de holdt på å signere avtalen, men trakk seg i siste liten. Det kinesiske maktapparatet - les Imperiet - ble rasende, og en ny forfølgelsesbølge ble satt i gang som fremdeles pågår. Hva hadde skjedd om disse husmenighetslederne hadde gitt etter? Det samme som med de første kristne. Da var ikke lenger Jesus kirkens hode, men keiseren og i dette tilfellet Det kinesiske kommunistpartiet. Da hadde de mistet sin renhet og dermed sin kraft.

fortsettes