Forunderlige oppmuntringer

Vi har alle behov for oppmuntringer. I går hadde jeg en dårlig dag. Først har vi hatt noen flotte og kalde vinterdager, så kom tåka og det rå været. Det gjør det ekstra slitsomt å ha Parkinsons. Smertene, særlig i nakken og den ene armen, var i går intense. Visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Da ringer telefonen. I andre enden en god venn. Jeg skal ikke nevne navn. Samtalen var svært privat. Men før jeg får sagt noe om hvordan jeg har det, begynner han å velsigne armen min! Den som var så vond! Det han fortsetter med å si er rett inn i min situasjon. Vi har ikke sett hverandre på nesten to år. Han kunne umulig kjenne til hvordan dagen min var.

Men Gud gjør, og Han har sine sendebud.

Et annet av Herrens sendebud har sendt meg profetiske ord på messenger de siste dagene. Også de rett inn i min situasjon, og lignet veldig på det jeg hadde fått tidligere på dagen av ham som ringte eg.

Det er oppløftende.

Jeg tror på Åndens gaver. I dette tilfellet var det nådegavene 'kunnskapsord ved Ånden', og 'profetisk gave' som virket. Og selv om det profetiske embetet har fått mye pepper i det siste, tror jeg fremdeles at Gud har gitt Kristi kropp profeter. Det er forskjell på det å profetere, og det å være profet. 

Gjeonnom årenes løp har jeg skrevet ned mange av de profetiske ordene jeg har fått. Det er spennende å kikke på dem i ettertid. Mange av dem har fått i oppfyllelse, noen venter på seg, og noen av dem har vist seg å ikke stemme.

'Utslokk ikke Ånden! Ringeakt ikke profetisk tale, men prøv alt, hold fast på det gode', leser vi i 1.Tess 5,19-21

Billedtekst: Fra en annen årstid utenfor Kristi himmelfartskapellet. Som jeg gleder meg til at vi skal begynne å feire gudstjenester her igjen.