Bønnelivet pleier å utvikle seg mot en stadig dypere taushet. Det blir stadig vanskeligere å tenke og snakke mens man ber. Man kjenner en indre dragning mot å bare være stille hos Gud, med en 'kjærlig oppmerksomhet' som Johannes av Korset (1542-1591) sier. Det er viktig å følge denne dragningen hvis bønnelivet virkelig skal utvikle seg mot en ekte forening med Gud. Gud vil handle innenfra, du kan ødelegge hans verk hvis du insisterer på å være aktiv selv.
Denne tausheten og 'passiviteten' hos mennesket må ikke forveksles med den indre tomheten som er målet for visse meditasjonsformer. Den indre tausheten i kristen, kontemplativ bønn er bevisst rettet inn på Gud og Jesus. Riktignok oppstår det en viss 'tomhet' på det rasjonelle planet, siden resonnement og logisk tankegang stopper opp. Men hjertet er fylt av nærvær.
Å be er å være på vei tilbake til den dype enheten med Gud som mennesket opprinnelig ble skapt til. På veien blir du konfrontert med ditt eget mørke, din utilstrekkelighet og din avstand fra Gud. Men du kommer også til å oppleve hvordan det sanne livet gradvis avslører seg i deg.
Når du tilbyr Gud din stillhet, er han straks i gang med å omforme deg og skape deg på nytt. Men hans aktivitet er aldri påtrengende eller stressende. Han trekker deg nærmere til seg ved gradvis å fjerne det som hindrer foreningen med ham. Jo mer ditt eget blir stille, desto nærmere kommer du ham.
- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 47.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar