Jeg klarer visst ikke å gi helt slipp på ordene fra Jesaja-boken jeg siterte i går. Ordene 'å la hjelpeløse komme i hus', har brent seg fast. Det er vel kanskje fordi jeg kjenner meg så igjen i dem. De kroppslige begrensninge av Parkinsonsykdommen er blitt mer merkbare. Jeg går dårligere. Er mer utsø. Sterkere og mer uttalt smerte. Jeg er mer avhengig av hjelp. I perioder kjenner jeg meg riktig hjelpeløs. Og så er det masse følelser, som av og til kjører berg-og-dalbane med meg. Jeg blir lei meg. Denne uka har jeg hatt flere slike dager. Den har også inneholdt ubehagelige opplevelser med mennesker som jeg har opplevd ikke ville meg vel. Så har jeg også hatt gode opplevelser med flotte mennesker.
Den faste som behager Herren, sier profeten Jesaja, er å 'la hjelpeløse komme i hus'. Mange opplever livsstormer, som uværet på bildet. De trenger ingen som skriker til dem, er ubehagelige, krevende, snakker dem ned. De trenger rett og slett noen som lar dem komme inn i varmen, gir dem et ly for uværet, som ser dem og som elsker dem med ømhet. Som byr dem på en åpen favn og lar dem få være seg selv. Som elsker dem med sine sår, tilkortkommenheter og skrøpeligheter.
For når alt kommer til alt er vi alle hjelpeløse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar